Sliter hjemme...

Heisann... Jeg er en jente på 17 år som har hatt problemer med depresjon i over et halvt år. Vet ikke om jeg egentlig burde bruke ordet "depresjon" ettersom jeg aldri har snakket med noen andre enn kjæresten min om dette, og aldri fått stilt en slags diagnose. Problemet eg bare det at i det siste så har foreldrene mine begynt å merke ting, og jeg selv har blitt verre. Som sagt så er det bare kjæresten min som vet noe om dette, for han er den eneste jeg klarer å snakke med. Men nå i det siste så har altså faren min begynt å spørre meg ut om det er noe som er galt, og han påstår at enten så er jeg helt i hundre eller så er jeg nedfor og sperrer meg inne på rommet mitt. Jeg merker ikke selv til dette fordi jeg klarer ikke selv å se hvordan jeg oppfører meg når jeg er midt inni det, men når jeg tenker tilbake så ser jeg at han har egentlig rett. Og moren min er alltid sint og sier at dersom jeg ikke forbedrer oppførselen min så får jeg ikke gå ut. Hun klager alltid fordi kjæresten min ringer ganske ofte (han får ikke gå ut så mye, så han pleier å ganske ofte for å høre hvordan det går med meg) og påstår at jeg alltid er på telefonen. Hun skriker og styrer alltid når hun blir irritert, og har flere ganger tatt i tak i armen min og slått/sparket meg. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger, fog på en måte så forstår jeg dem: Det kan ikke være lett å leve med en datter som har så store og ubeleilige humørsvingninger, men alltid bare sier at det ikke er noe galt. Men samtidig så gjør det så vondt å få kjeft og vonde kommentarer når jeg er nedfor og tårene presser på. Blant annet så påstår moren min at jeg bare er glad når jeg vil ha lov til noe, noe som er veldig sårende fordi jeg ikke selv har kontroll over disse periodene, og skjønner ikke hva hun mener. Og mens pappa sier at jeg er nedfor når jeg er lei meg (noe han har rett i) og spør hva som er galt, så sier mamma at jeg bare er sur, sint og irritert, og at jeg ikke burde få lov til å gå ut. Nesten annen hver dag får jeg høre henne si "hva faen er det som feiler den ungen?" til faren min, og det sårer meg. Jeg klandrer henne ikke, langt ifra. Både hun, lillesøsteren min og meg er født med et stort temparament, og jeg skjønner godt at hun blir irritert. Jeg skulle bare ønske at hun kunne prøve å lese signalene litt bedre, og ikke gi meg en munnfull med sårende kommentarer når øynene mine er røde og hovne og armen min fulle av arr skjult under en langermet genser. Jeg har ofte lurt på om jeg kanskje burde fortelle foreldrene mine hvordan jeg føler meg og at jeg har det vondt på innsiden, men jeg er så redd for spørsmålet "hvorfor?". Og jeg er også redd for at de skal gi meg en mengde med regler som de mener skal forbedre tilværelsen min, men som egentlig bare gjør ting verre. (Dette skjedde med kjæresten min for omtrent et år siden, da han slet med noe lignende. Heldigvis klarte vi sammen å komme gjennom det, og han har det mye bedre i dag.) Og noe av det jeg er aller mest redd for, er mangel på forståelse.
I går ble det plutselig for mye, så jeg ventet til sent på kveld før jeg snek meg ut av huset og tok en buss ned til sentrum. Her traff jeg kjæresten min, som akkuratt hadde sluttet på jobb. Han fikk meg heldigvis til å reise hjem igjen, så foreldrene mine merket ikke en gang at jeg var borte. Og han sa også at han skulle følge meg til helsestasjonen neste uke når de har åpent, slik at jeg kunne få snakke med helsesøster. Jeg gruer meg og har helst lyst til å slippe, men har innsett at jeg ikke kan fortsette slik. Jeg bare håper at helsesøster kan hjelpe meg å få tankene på rett spor, slik at jeg kansje klarer å samle dem såpass lenge at jeg kan snakke med foreldrene mine. Jeg håper også at hun til slutt kan hjelpe meg å få stilt en eller annen slags diagnose, slik at jeg har noe konkret å fortelle foreldrene mine. Fordi jeg tror det kommer til å være lettere å fortelle dem om dette dersom jeg har en slags grunn til oppførselen min...
-Jente 17