Spørsmål om graviditet/abort/spontanabort

Vis som: | |
0

Jeg fikk for snart en uke siden bekreftet at jeg er gravid. Da hadde jeg merka symptomene i en uke ca, vonde brystvorter, svimmelhet, ekstrem trøtthet, konstant kvalme (dog kastet jeg aldri opp) og var på sykehuset og fikk bekreftet at jeg var 7+1 uker på vei. 

For det første; jeg er utrolig usikker på hva jeg skal gjøre. Den ene dagen er jeg hundre prosent sikker på at abort er det som føles riktig og den neste dagen er det å få barnet. For å forklare situasjonen; jeg er 24 år gammel, er veldig glad i (og flink med) barn og har ingen tvil om at jeg vil bli en god mor, MEN. At det blir sinnsykt hardt regner jeg med og dette skremmer meg. Jeg har levd et veldig bekymringsløst liv, jeg har reist mye og flyttet rundt på meg og aldri tenkt tanken på å slå meg til ro engang - dette er selvsagt ikke slik jeg vil fortsette om jeg velger å beholde barnet. Dette gjør at jeg heller mye mot abort, jeg elsker å reise og å bo i utlandet og jobbe blant nye kulturer og dette er noe jeg har sett for meg å fortsette meg en god stund.. 

Faren er i bildet, vi ble kjent i fjor sommer og holdt på i et halvt år før vi ble sammen. Han er like gammel som meg, har ingen utdannelse og for øyeblikket ingen fast jobb. Han er en flott fyr med et stort hjerte og en fantastisk familie, han elsker barn, men føler seg ikke klar for det, han ville helst sett at det hendte når han har utdannet seg og er i full jobb og har kontroll på økonomien. Jeg bor i et kollektiv med tre venner i en leilighet som jeg elsker og hater tanken på å flytte fra dem, men jeg forstår jo at det naturligvis blir nødvendig i tilfelle jeg fortsetter svangerskapet. 

MEN, dere.. I tillegg til at jeg sliter med dette dilemmaet som jeg gjerne vil ha innspill på, har jeg noen få spørsmål. Jeg har de to-tre siste dagene lagt merke til at denne konstante kvalmen samt svimmelheten og ømme bryster har forsvunnet. Jeg er blitt forkjølet og har antatt at det har med dette å gjøre, men på slo det meg at jeg kanskje kommer til å spontanabortere? De informerte meg ikke noe særlig om dette på sykehuset, men jeg vet jo at det er ganske vanlig opptil 12 uker. Er det vanlig å miste symptomene om alt er OK? 

Håper på snarlige og seriøse svar, tusen takk folkens :) 

Av Anonym den 28/02/2012 - 13:29
0

Jeg er ingen lege men jeg har hatt en spontanabort i uke 7 og satte meg litt inn i hva det dreier seg om. Jeg hadde symptomer som du i ca en uke før spontanaborten skjedde og jeg hadde symptomer i 2-3 uker etter spontanaborten, kroppen kan være treg med å skjønne at graviditeten er over og jeg trur at jeg kanskje skapte symptomene selv fordi jeg ville fremdeles være gravid. Ikke alle som opplever at fosteret dør får tydelige tegn på det, altså noen får ikke veer og kroppen kvitter seg ikke selv med det døde fosteret, men jeg fikk blødning, veer og fosteret kom ut. Noen får ikke vite at fosteret er dødt før ultralyd i ca uke 18. At symptomene plutselig blir borte KAN være fordi fosteret er dødt, MEN det trenger ikke være derfor i ditt tilfelle! Så ikke ta det som en selvfølge at fosteret er dødt, tenk at fosteret lever og har det bra til du eventuelt får det motsatte bevist eller tar abort =) Kanskje du er så overbevist om at du skal ta abort at kroppen på en måte har innstilt seg på det og "slått av" symptomene, at det er psykisk. Man kan få gravidsymptomer når man ikke er gravid fordi man trur at man er gravid (som meg), så kanskje det blir på en måte motsatt for deg, du vil ikke være gravid så symptomene forsvant. Eller så kan det være tilfeldig. Noen har kvalme, svimmelhet osv i bare noen uker og så går det over, mens andre har disse symptomene i 9 mnd. Noen ligger på sofaen og spyr i 8- 9 mnd mens andre er veldig aktive og merker lite til graviditeten bortsett fra tyngden til babyen.

Hva som er vanlig ang symptomer er vanskelig å si trur jeg fordi vi kvinner er alle forskjellige, noen får ingen symptomer i det hele tatt. Jeg fikk ingen forvarsel om min spontanabort, jeg fikk litt stikking i magen og hadde lest at det kan være voksesmerter i livmoren fordi fosteret vokser så jeg brydde meg ikke om det, men etter et par timer så var det blod i trusa og ca 4 timer senere fikk jeg veer. Så får du stikking i magen så kan det være voksesmerter i livmoren,og ikke tenk at det må være en spontanabort fordi jeg opplevde det sånn. Jeg er ganske sikker på at hvis du spør en lege så vil legen si at han/hun regner med at alt er i orden og at du ikke skal bekymre deg.

Jeg trur at du allerede har tatt et valg om abort, gjør det du føler er rett! Andre hadde ikke tatt abort i din situasjon, men vi opplever ting forskjellig, og dette er DITT liv og det eneste livet du har. Lykke til =)

Av Anonym den 28/02/2012 - 13:29
0

Jeg er ingen lege men jeg har hatt en spontanabort i uke 7 og satte meg litt inn i hva det dreier seg om. Jeg hadde symptomer som du i ca en uke før spontanaborten skjedde og jeg hadde symptomer i 2-3 uker etter spontanaborten, kroppen kan være treg med å skjønne at graviditeten er over og jeg trur at jeg kanskje skapte symptomene selv fordi jeg ville fremdeles være gravid. Ikke alle som opplever at fosteret dør får tydelige tegn på det, altså noen får ikke veer og kroppen kvitter seg ikke selv med det døde fosteret, men jeg fikk blødning, veer og fosteret kom ut. Noen får ikke vite at fosteret er dødt før ultralyd i ca uke 18. At symptomene plutselig blir borte KAN være fordi fosteret er dødt, MEN det trenger ikke være derfor i ditt tilfelle! Så ikke ta det som en selvfølge at fosteret er dødt, tenk at fosteret lever og har det bra til du eventuelt får det motsatte bevist eller tar abort =) Kanskje du er så overbevist om at du skal ta abort at kroppen på en måte har innstilt seg på det og "slått av" symptomene, at det er psykisk. Man kan få gravidsymptomer når man ikke er gravid fordi man trur at man er gravid (som meg), så kanskje det blir på en måte motsatt for deg, du vil ikke være gravid så symptomene forsvant. Eller så kan det være tilfeldig. Noen har kvalme, svimmelhet osv i bare noen uker og så går det over, mens andre har disse symptomene i 9 mnd. Noen ligger på sofaen og spyr i 8- 9 mnd mens andre er veldig aktive og merker lite til graviditeten bortsett fra tyngden til babyen.

Hva som er vanlig ang symptomer er vanskelig å si trur jeg fordi vi kvinner er alle forskjellige, noen får ingen symptomer i det hele tatt. Jeg fikk ingen forvarsel om min spontanabort, jeg fikk litt stikking i magen og hadde lest at det kan være voksesmerter i livmoren fordi fosteret vokser så jeg brydde meg ikke om det, men etter et par timer så var det blod i trusa og ca 4 timer senere fikk jeg veer. Så får du stikking i magen så kan det være voksesmerter i livmoren,og ikke tenk at det må være en spontanabort fordi jeg opplevde det sånn. Jeg er ganske sikker på at hvis du spør en lege så vil legen si at han/hun regner med at alt er i orden og at du ikke skal bekymre deg.

Jeg trur at du allerede har tatt et valg om abort, gjør det du føler er rett! Andre hadde ikke tatt abort i din situasjon, men vi opplever ting forskjellig, og dette er DITT liv og det eneste livet du har. Lykke til =)

Av Lykkepjuska den 27/03/2012 - 17:12
0

Jeg er egentlig enig med hun over,det er ditt liv og du må finne ut av hva som passer for DEG! Kanskje du skal sette opp en "for og mot"- liste? Ikke kun tenk på hvordan du føler i dag, men også hvordan du kommer til å føle det etterpå, og om et par år.

Jeg må si at jeg, personlig, er veldig FOR retten til selvbestemt abort, men jeg kunne aldri ha gjort det selv. Vi ble gravide i høst, men det endte med at utviklingen på barnet stoppet(missed abortion), og jeg måtte ta abort i januar. (Ironisk nok? =) ) I likhet med deg, stoppet tegnene å komme. Jeg hadde veldig vondt i puppa, det forsvant bare, kvalmen også, og alle de andre tegna. Men det er visst veldig normalt når man er nærmere tre mnd på vei, så jeg tenkte ikke så mye over det. Alt ble egentlig bare et sjokk, og jeg har vært igjennom en kraftig sorgprosess, som overhode ikke skal undervurderes.

Hadde jeg vært i ditt tilfelle, så hadde jeg først fått bestillt en tidlig ultralyd. Da får du(eller legen, kanskje ikke lurt om du selv ser det?) se om det er liv i magen. Evt. kan du bestille en blodprøve som måler om graviditetshormonet øker, men dette må gjøres over to-tre dager. Kanskje besluttningen er lettere å fatte da? Er det ikke liv, så må du jo enten ta abort eller vente på en spontanabort.

Om valget faller på abort, så vil jeg anbefale å ta krirurgisk abort, hvor du er i narkose. Jeg ble anbefalt medisinsk abort, fikk tabletter og ble sendt hjem.. Og jeg skal love deg at de fire pinex-fortene du får ikke hjelper en dritt. Desutten ville jeg vært spart opplevelsen av å se "graviditetsproduktet", som de kaller det. Uansett så tok ikke tablettene alt hos meg, jeg bare blødde, så jeg måtte tilbake på sykehuset.. Etter en ny runde på karusellen med tabletter, fikk jeg endelig utskrapning.

Jeg skriver IKKE dette for å skremme deg, eller å presse deg til å beholde barnet ditt. Jeg vil bare dele erfaringen min. Jeg vet også at det finnes folk å snakke med før du fatter valget om abort. De vil ikke overtale deg til det ene eller det andre, men hjelpe deg til å komme frem til ditt eget synspunkt.

Mange klemmer fra meg, på 22 år, midt i udannelsen, og som tror at man klarer det man vil klare!

Av TS den 28/03/2012 - 00:23
0

hei folkens, tusen takk for gode svar og gode råd. for å oppdatere dere og eventuelle lesere i ettertid med lignende spørsmål, så ble min historie ca identisk med Lykkepjuska sin over her dessverre. Ble anbefalt medisinsk abort da kroppen ikke klarte å støte ut fosteret på egenhånd, dog jeg ble dagsinnlagt på sykehuset for dette. Det viktigste kom ut, men det er fremdeles mye igjen og jeg fikk nye tabletter forrige uke til å ta hjemme - disse har ikke hjulpet, kroppen min klarer av en eller annen grunn ikke å få ut de siste restene og jeg skal ha utskrapning neste uke.

Jeg er klar over at det lettere kan føre til komplikasjoner ved kirugisk abort, men om jeg gud forby skulle gå gjennom dette igjen, ville jeg aldri valgt medisinsk abort. det er en mye vondere og mye lengre prosess som sliter veldig på psyken. jeg vil gjerne bare bli ferdig med dette og komme over det og videre, men det er vanskelig når det aldri tar slutt.

lykke til til alle dere der ute i samme situasjon, jeg sender dere mine varmeste tanker!