Spiseforstyrret - et helvete.

Spiseforstyrret - Et helvete
Av Ida-85 den 13/09/2009 - 02:13

Opprinnelig var den følgende teksten svar på et innlegg her i forumet. Men jeg føler et behov for også å dele min historie med flere - i håp om å kunne hjelpe andre, i håp om å bli helt frisk selv, i håp om at andre kanskje skal forstå..
Setter pris på tilbakemeldinger! Jeg skriver gjerne mer, jeg har mye å fortelle, en hel ungdomstid... Mvh. Ida.

Hei!
Jeg kjente meg så igjen i det du forteller.. Jeg har hatt anoreksi selv. Fikk det da jeg var 14 år. Nå blir jeg 24 år i oktober, men er enda sterkt preget av det å ha lidd av spiseforstyrrelser. Jeg er enda ikke helt frisk. Jeg sliter med overspising nå. Det er lenge siden jeg var ferdig med anoreksien. Jeg kan ikke huske det engang. Jeg husker det bare som en skygge av meg selv. jeg husker jeg gjorde rare ting, sjekket kaloriinnhold i alle matvarer, kun kunne spise til bestemte tider etc., var livredd for fett osv.

Jeg ble tvunget med på sykehuset av foreldrene mine. Jeg var veldig syk. Jeg måtte møte på sykehuset en gang i uken for veiing og kontroll. Jeg måtte ha gått opp i vekt til hver konsultasjon, iallfall ikke ned. Da ble legen min sur og sinna. Han var skummel. Jeg var litt redd for ham. Hvis jeg ikke hadde gått opp visste jeg at mamma og pappa ville bli skuffet og misfornøyd. Jeg følte et enormt press. Utenfra. Ikke innenfra. Inni meg var det på det tidspunktet ingen vilje til å bli frisk. I frykt og redsel for å skuffe omgivelsene gikk jeg sakte, men sikkert opp i vekt. Jeg gjorde det fordi jeg var så utrolig sliten av at alle var så triste rundt meg. Jeg orket ikke se skuffelsen og tristheten deres. Så jeg gikk, med en blandet følelse av motvillighet og villighet, opp i vekt. Men jeg hadde store problemer med å spise. Jeg klarte ikke spise. Jeg bare klarte det ikke. Jeg var redd for maten. Den var en fiende. Hele uken gjennom gikk det i den samme "gamle" vanen; minst mulig mat. Fordi jeg fryktet maten, ikke nødvendigvis det å bli tjukk eller å legge på meg. Jeg var bare redd for kalorier. De var farlige. Jeg var redd for hva de kunne gjøre med meg.

Jeg løy om hvor mye jeg hadde spist. Jeg kastet mat i smug. Sa jeg hadde spist mer enn jeg hadde. Men så nærmet det seg den dagen i uken hvor jeg måtte til legen å veie meg. Da fikk jeg panikk! Da ble jeg livredd fordi jeg visste jeg ikke hadde spist godt nok i løpet av uken. Jeg visste jeg ikke hadde spist så mye som jeg hadde sagt. Jeg ble redd fordi jeg visste at jeg antakelig ikke hadde gått opp i vekt - og da ble legen sinna og mamma og pappa lei seg og skuffet. Den faste dagen i uken hvor jeg skulle til legen utviklet seg følgelig til å bli et slags overspisingsrituale. Overspising - midt i anoreksiens kontrollerte verden.

Jeg spiste så mye jeg kunne rett før jeg og mamma skulle dra til legen. Jeg hev innpå. Mamma måtte alltid lage en middag som "veide" mye - altså bestående av mat som ligger tungt i magen. Jeg spiste alene på kjøkkenet. Jeg var redd, jeg var aggressiv, jeg ble sinna for ingenting. Jeg hadde en slags panikk - fordi jeg visste at jeg ikke hadde spist nok i løpet av den uken som jeg hadde til rådighet til å legge på meg mellom hver gang hos legen.

Etterhvert som jeg gikk opp i vekt fikk jeg løsere tøyler av legen. Jeg fikk komme dit sjeldnere. Jeg fikk mer frihet. Samtidig som jeg mistet kontrollen mer og mer. For jeg hadde ikke lagt på meg av egen vilje. Motivasjonen kom ikke innenfra. Den var ekstern.

Jeg mener disse overspisings-dagene i forbindelse med ukentlig kontroll hos lege da jeg hadde anoreksi, senere la grunnlaget for overspising/bulimi.

Årene har gått, og jeg er nå snart 24 år. Jeg er friskere enn noen gang. Alle sier det iallfall. Og jeg føler meg mer lykkelig enn på mange år. Jeg har helt normal vekt, og ser ikke syk ut overhodet. Jeg ser heller veldig flott og sterk ut. Jeg har alltid hatt draget på guttene! Men da jeg hadde anoreksi og var sykelig tynn, trakk guttene naturlignok seg noe unna. Og jeg var heller ikke interessert! På det tidspunktet hadde jeg mer enn nok med meg selv og anoreksien og maten.

Men nå ser jeg veldig flott ut - og får mye oppmerksomhet fra gutter og menn. Mer enn noen gang. Jeg er fornøyd med meg selv og med kroppen min. Jeg vet jeg ser sunn og frisk ut. Jeg er ikke redd mat lenger. Jeg spiser så og si hva som helst - når som helst. Likevel, er spiseforstyrrelsen en del av meg. Den lever i meg fortsatt, bare i en annen form. Anoreksien er fjern fortid. Jeg kan ikke forstå hva jeg drev med da! Nå er det overspising som er problemet. Jeg spiser altfor mye. Jeg klarer ikke kontrollere meg. Jeg spiser selv om jeg er kjempemett. Jeg spiser selv om jeg vet jeg har fått mer enn nok av kalorier den dagen! Jeg spiser når jeg er trist, glad, stresset, nervøs osv. Jeg døyver følelsene med mat, tror jeg..

Jeg elsker mat, samtidig som jeg hater det! Det er det som er så vanskelig! Paradoksalt og komplekst. Et slikt polarisert forhold til mat er på ingen måte bra.
Jeg elsker å spise. Jeg hater å spise for mye. Jeg hater å overspise. Jeg hater å ikke ha kontrollen! Det er nesten slik at jeg lengter tilbake til den tiden jeg hadde anoreksi - og kontroll! For nå har jeg mistet alt. Alt av kontroll og disiplin! Jeg er ikke redd maten lenger. Jeg bare spiser og spiser - til jeg får vondt, til jeg blir kvalm, til jeg må hyle av anger, til jeg må gråte av skuffelse og tristhet fordi jeg ikke klarte å stoppe å spise. - Til jeg må prøve å spy fordi jeg angrer så.
Det er først den siste tiden jeg har forsøkt å spy. Før har jeg ALDRI gjort det. Jeg har aldri tømmet meg, aldri brukt avføringsmidler e.l. Jeg har kun trent. Brukt treningen til å regulere vekt og følelser! Per i dag bruker jeg først og fremst treningen som botemiddel og terapi - for å glemme, for å kunne starte på ny (etter en grusom overspising) Men den siste tiden har jeg i blant forsøkt å spy. Men jeg får det ikke helt til. Jeg synes det er veldig ekkelt og ubehagelig. Skulle ønske det vare lettere. Ikke så vondt og ekkelt. Da hadde jeg kanskje klart det. Det hadde vært en lettelse - å bli kvitt den ekle maten...

Vel, idag sliter jeg altså med overspising/bulimi. Folk som ikke har kjent meg før, vet ikke at jeg har hatt anoreksi og nå har bulimi. Jeg sier det kun til folk jeg føler for å si det til. Kjæresten min, for eksempel. Han vet det. Han prøver å hjelpe meg med å begrense spisingen. Han er snill. Men jeg lurer fremdeles både han og meg selv, og finner alltid unnskyldninger for å spise mer - selv om jeg er dødsmett. Jeg klarer ikke stå i mot fristelsen. Jeg klarer ikke stå i mot maten. Jeg vil ha den, samtidig som jeg IKKE vil ha den. Jeg spiser mer og mer (selv om jeg er kjempemett) - og etterpå angrer jeg så sterkt at jeg har ikke ord! Jeg er så sinna på meg selv at jeg vil hyle! Det er et helvete! Bulimiens helvete! Og likevel bare fortsetter jeg! Likevel, selv om jeg HATER det, så gjør jeg det samme gang på gang! Hvorfor påfører jeg meg til stadighet denne voldsomme smerten - både fysisk og psykisk!? Hvorfor overspiser jeg dag etter dag - når det bare gir meg et helvete?! Jeg forstår det ikke! Jeg forstår ikke anoreksien. Jeg forstår ikke bulimien. Jeg forstår ikke meg selv.

Jeg husker ikke hvordan det var å ikke ha en spiseforstyrrelse. Jeg lurer på hvordan det må være å leve uten spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke huske livet mitt før jeg ble rammet. Så jeg vet ikke hva jeg savner lenger.

Egentlig har jeg det bra i livet nå. Bedre enn på maaange år. Jeg er ganske så lykkelig. Jeg har kjæreste og mange venner. Jeg studerer jus og er veldig populær. Men overspisingen er fremdeles en sterk, destruktiv del i livet mitt. Fremdeles en del av meg. En del som kanskje aldri vil slippe taket..? Kanskje den delen ER meg? Kanskje var det sjebnen dette? - At akkurat jeg skulle rammes av alvorlig spiseforstyrrelse, og slite i så mange år. For alltid?! Jeg håper ikke det. Det er så slitsomt. Så utmattende, så tidkrevende, så energikrevende.

Spiseforstyrrelsen (overspisingen) sitter så hardt fast i meg. Den vil ikke slippe taket. Den ville ikke sette meg fri. Jeg HATER den! - Men klamrer jeg meg likevel fast? Klamrer jeg meg fast til min verste fiende, men samtidig store trygghet, gjennom mange år? Eller er det den som klamrer seg fast til meg? Jeg vet ikke.. Men jeg VIL slippe taket. Jeg vil bort fra spiseforstyrrelsen. Den har ødelagt nok av livet mitt allerede. Tatt så mange år fra meg. Jeg vil ikke at den skal ta mer. Jeg har allerede mistet så mye. Så til helvete med bulimien! Til helvete med spiseforstyrrelsen! La meg leve i fred. La meg slippe fri. Jeg har lært nå. Jeg har lært. Jeg er blitt et annet menneske. Et modent menneske med mye kjærlighet og ydmykhet. Et menneske som fortjener å leve et liv uten spiseforstyrrelse.

Mitt siste spørsmål er så: Er JEG spiseforstyrrelsen, eller er DEN meg? Er vi uatskillige? Er vi venner eller fiender? Begge deler.
Jeg tror at spiseforstyrrelsen, og alt den har gitt, og tatt fra meg, alltid vil være en stor del av meg; Den har preget så store deler av mitt liv. Jeg kan aldri glemme den, den vil alltid ligge der (i bakhodet) Den vil alltid, på en eller annen måte, leve MED meg og I meg. Prege meg. Men at den skal fortsette å styre livet mitt - nei, det orker jeg ikke! Det kan jeg ikke tillate! Jeg må fortsette å kjempe mot! - Selv om det krever så ufattelig mye av meg. Selv om jeg går på det ene nederlaget etter det andre. Jeg må finne nye krefter, nytt pågangsmot, ny styrke. Det er en slitsom og stadig prøvelse. Men jeg må ikke gi opp. Jeg må satse på å komme videre - iallfall litt lenger; Bli kvitt den grusomme overspisingen. Siste bøyg. Den tar knekken på meg. Jeg kan ikke la den ødelegge meg - og alle de mulighetene jeg har. Så, til helvete med spiseforstyrrelsen. Til helvete med bulimien/overspisingen. Jeg vil slippe. Jeg vil slippe fri. La meg gå nå.
Ida, la meg gå...