Sliter med angst...

Vis som: | |
1

Er ei jente på 19 såm sliter med angst for tiden. Har hatt d siden mai og fast legen min sier det ikke er lenge når det kommer til angst. Jeg syns det har gått lenge og føler hele livet mitt går i grus. Føler tanken på å fortsette gå rundt med angst er uutholdelig. Det sliter så jævelig på kroppen, jeg er sliten hele tiden. Årker ikke gjøre nesten noen. men tvinger meg til og gjøre ting likevell, som å gå på jobb, trene, være lamme venner osv.. Men hverdagen er tøff, og angsten har tadd over livet mitt. Føler alt handler om angsten. Har gode venner og famlie som støtter meg, men føler jeg bare blir verre. Og er litt deprimert, på grunn av at jeg føler jeg har mistet den jeg var og alt er bare drit.. har ikke kontroll over tankene i det hele tatt. Og angsten er verst om kvelden og når jeg skal legge meg. Fatter ikke hvordan dette kunne skje meg. Er en utrulig sterk person, og har taklet alt før. Så pluttselig gikk jeg på en smell. Var i mai jeg fikk det første angstanfallet. Hadde nettopp fløttet hjemmefra, skulle ha eksamen om ikke lenge. Det begynnte med (skikkeli teit..) at brannalarmen gikk ei natt for jeg hadde glemt skru av plata, så jeg skrudde av plata også gikk og la meg når alarmen var ferdig. Skvatt jo veldig og blei redd for at d kunne bli brann, men tenkte ikke så mye over det da. Så jeg såvna bare. Men kvelden etter begynnte jeg pluttseli kjenne meg svært urolig på kvelden og når jeg skulle legge meg fikk jeg et kraftlig angstanfall der jeg kastet opp og greier. Etter det har bare angsten vært der. Klarer ikke komme over det.. har snakket med fast legen men hun sier at jeg må ha tålmodiget. Skal til behandling hos psykolog i desember, men er så lenge til! Jeg klare ikke gå slik i flere månder til.. Hva kan jeg gjøre? Livet er bare svart.... Føler noen det samme som meg? Huff.....

Av Taurus den 28/08/2007 - 13:18
5

Du skriver at du er en utrolig sterk person. Sorry, men jeg tror ikke utrolig sterke personer får angst av en brannalarm.
Du har nok en svakhet som dukket opp nå (arv, miljø, barndom?). Tipper det var flytting hjemmefra som utløste det for deg. Mange tåler endringer i livet dårlig og hyppige endringer er ikke bare av det gode for noen av oss.
Pass på at du får nok søvn og at du ikke tillater deg å kverne på negative tanker i lang tid. Slikt tankespinn får man ofte rundt leggetid og da er det viktig å si STOPP. Man skal nekte seg å tenke negative scenarioer. Du må heller stå opp og gjøre noe annet enn å tenke slik.

Taurus

Av renee87 den 28/08/2007 - 13:31
1

Ja skjønner va du sier. Helt siden jeg var liten har jeg vært redd for brann også har jeg glemt det opp gjennom årene. Også har moren min vært ysterisk når det kommer til og glemme sku av plata. Tror også at en kombinasjon av stress før eksamen og flytte hjemmfra har en skyld i dette. Men så har jeg også vanskeli prate om ting og utrykke følelser. Som foreksempel i begrevelser gråter jeg aldri fordeom jeg er ufattelig lei meg. Jeg bare stenger det inne også gjemmer følelsene bort. Vil ikke tenkte på det vonde for da blir jeg bare lei meg. Kanskje det kan være en årsak? Jeg er en stærk person som alltid har stådd på mitt og tenker selv. Moren min hadde aldri trodd at jeg kunne få noen sånt. Søstre mi er stikk motsatt av meg og har slitt med angst i to år. Hun fikk behandling hos psykolog og ble bra. Det som er mitt problem at det hjelper ikke si stopp, jeg tenker på det fordeom. Er akkurat som det har blitt en tvangsttanke. At det er så stor fokus på at jeg ikke skal tenke på det, slik at jeg blir helt besatt av hele angst greia og tenker på det hele tia. Jeg klarer ikke move on liksom.. Vess du fatter.. Har angst for angsten.. Hjelper ikke gjøre ting heller for jeg tenker på det fordeom jeg er lamme venner og ser på film. Eneste som hjelper er at jeg er sammen med kjæresten min, men han er bare her i helgene siden han jobber i militæret. Og så kan jeg ikke bli avhengi han heller. Angsten er størst rett før og når han har dratt.. Fatter ikke hvorfor. Før elsket jeg være alene.. Nå hater jeg det..

Av Taurus den 28/08/2007 - 13:41
1

Skjønner godt det du sier om angst for angsten. Sliter med sosialangst og er midl. uføretrygdet pga angst og depresjon.
Du nevner søster med angst. Selv har jeg 4 søsken av totalt 4... med psykiske problemer, så det måtte vel bare skje før eller siden med meg også?

Uansett så er det bra om du kommer til behandling. Det er fint å få selvinnsikten du kan få i samtaleterapi.

Av sara den 28/08/2007 - 14:05
3

du er nok en stertk person men for meg høres du ut som en person som ikke har så lett for å slippe folk inn på deg.og vise følelser.lett for å la ting skure inni deg.jeg er i noe liknende situasjon som deg når det gjelder angst.jeg var veldig redd for selve følelsen angst og jada man blir helt opphengt i det,men det er normalt faktisk.det finnes vel ikke noe fasit svar på dette heller.jeg fikk min første anfall av angst for 10 år siden,jeg fikk ingen hjelp da,men jeg gikk i to samtaler med min lege.siden var jeg fri for akkurat det.men det kommer tilbake og jeg har hatt i år en slik runde.det var søvnløshet som utløste hele greia.men jeg hadde kort vente tid på hjelp 14 dager så var jeg inne.jeg har lært en helt masse om meg selv,og akseptert at angst også er en del av følelses skalaen hos meg.men den styrer ikke meg det har den ikke fått noen gang.så fortsett i jobb og andre aktiviteter.og snakk med venner om din angst.eller her på nett eksempelt.mange som sliter.

Av madikken83 den 30/09/2007 - 00:07
1

Tror også at du er sterk, har egentlig ikke noe med det å gjøre sånnsett. Vi er sterke på mange forskjellige måter=) Jeg sliter også med angst og derfor fått en liten depresjon. Går til psykolog. HVis du vil, kan du ta kontakt med meg, så kan jeg si hvilke tips jeg har fått fra min psykolog. det er ikke moro å være alene om dette. Føler seg helt hjelpesløs, føler seg svak og skjønner ikke helt hva som skjer, Jeg også var og er skikkelig sliten pga dette. Var en skikkelig tung tid! Så føler veldig med deg. Det er bare å ta kontakt. Klem!