Å elske sin nesye, slik som vi elsker oss selv er noe som for meg synes ikke etterkommes blant kristne?
Jeg tenker på de som ikke har noe som helst forhold til Gud, og som lever som de syns er best for dem i en ellers ganske tøff verden.
Har den kristne nestekjærligheten grenser, eller skal kristne elske like ubetinget som Gud elsker?
For vitterlig elsket Gud hele verden, og derfor sendte Han Sin Sønn Jesus Kristus hit, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv i Ham.
Gud er Ånd.
Gud favner de som tar i mot Ham i kjærlighet ,- og Gud forkaster dem som forkaster Ham inntil de har trukket sitt siste sukk og dør.
Dette er såre enkelt budskap.
Gud er enten eller, og ikke men, om, så fremt i fall.
Kristne forfølges av de som forkaster Gud og som setter seg selv som gud i sitt eget liv.
Skal så de som fnyser av kristne fortsatt elskes,- (elsk dine fiender), eller skal kristne forkaste dem?
Så har vi kristne og ikke kristne som fordømmer og forfølger de som ikke lever et vanlig A4-liv. slik som de selv lever.
Hvor trange er de kristne?
Hvor smale øyne har de når de ser med sine øyne på de som lever i verden?
Burde ikke alle måles med samme mål, for om synden er liten eller stor, det er helt uvesentlig.
De har ikke Gud, og det er det som er vesentlig.
Er ikke den vanlige allmenne ufrelste mange ganger mye bedre enn hykleriske kristne som smisker seg inn på dem som de helst vil være ekstravenn med?
Jeg har ikke noe nåløye for ufrelste, men det har jeg for kristne.
Oppdager fort hvem som er surfekristen og setter seg i en toppbås, og for meg må de gjerne gjøre det, men jeg trives nå aller best med den helt enkle hjertegode oppriktige kristne, som ser sin stilling og stand, og holder seg der. Og mange ikke kristne er akkurat like som hjertegode og oppriktige, så det som egentlig skiller er bønnelivet.
Den ikke kristne vet ikek hvordan eller til hvem den skal be, mens den kristne vet hvem bønnene er rettet i mot.
Og det er ingen grunn å fordømme og kritisere den som lever med verdensguden.
Ganske enkelt kan man i stedet fortelle om den Gud som skapte verden.
Dette var noen tanker og betraktninger i kvelden.
Nesten er noe
man nesten rekker å ta seg av, så da blir det lett bedre i morgen.
Men "Tomorrow never comes (dette med i morgen kommer aldri)", er det noe som heter.
:)