Klarer ikke å stoppe middagen!

Bulimi er noe dritt!
Jeg vet litt for godt hvordan det der er.
Hver eneste dag er jeg på butikken og kjøper mat og godteri (mest det siste) for minst 3-400kr, med den intensjonen om at det skal spises og spys.
Det har blitt en så inngrodd vane, at å skulle gjøre noe annet er helt utenkelig.
Når jeg spiser frokost, klarer jeg som regel å bestemme meg for å spise KUN det jeg vet jeg kan beholde (1tynn brødskive+1/2L drikke), hvis jeg klarer dette til lunsj også da er det kryss i taket og jubel i stua.
Flere dager i forveien vet jeg når jeg kommer til å overspise (stort sett hele dagen), hvor mange ganger, hva osv.
Det er slitsomt og gir dårlig samvittighet, skam og alle de negative følelsene der.
Jobber hardt (i hodet) for å finne ut hvordan det kan endres, men har ikke kommet opp noe fornuftig enda, så har desverre ingen gode råd til deg.
Vil bare du skal vite at du ikke er alene, at det er noen som forstår (så godt det er mulig) situasjonen og følelsene dine, uten å dømme deg! <3

Kjære dere. x-bulemiker her. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg har svaret på hva som skal til for å slutt å bruke mat som noe annet en føde. Jeg husker også forresten at det x-bulemikere hadde å fortelle meg da jeg var syk var på et helt annet språk og fra et helt annet "land" enn der jeg befant meg. Og det skal nok mye til for at ikke klarer å gå i samme "fella" nå og her. Jeg husker så godt skammen. jeg husker så godt hvordan det var å tro at det var meg spesielt som var svak, umorals, ekkel, glupsk. Jeg husker hvordan det var å sitte på en hytte og måtte gå de to milene til butikken... jeg husker godt hvordan det var å ville dø, fordi jeg tenkte at jeg, selv om jeg hørte om at en kunne bli frisk, aldri kom til å bli det. Det "visste" jeg med hele meg.Da jeg skulle forklare for en venninne en gang om hvorfor jeg gjorde det..hadde jeg ikke annet å si en at : "mat er godt" Nå vet jeg at det ikke var grunnen. Og jeg er ikke og har aldri vært spesielt svak, glupsk, umoralsk eller ekkel. må ha en utrolig .Hm. Den deiligste dagen i mitt liv, på mange år, var den dagen det virkelig gikk opp for meg at dette ikke var min skyld. Selv om det var jeg som satte helvete i gang for flere år, før det, siden. Plutselig gled det innover meg og mitt utslitte sind og legme det at jeg var syk. Og at det var fordi jeg var syk jeg spiste og spydde. Og bare derfor. Og at ingen ber folk med influensa om at de skal slutte å nyse eller ha feber, eller at de skal skamme seg over å ikke med viljens makt få det vekk. Jeg siste og spøy fordi jeg var syk og ferdig med det. Jeg skulle så veldig gjerne gitt noe av det jeg tenkte da videre til dere to... Det er ikke din skyld, du er syk...

Videre kan jeg si mye om det som står i bøkene... Og det er skrevet mange bøker.. Om hvordan mange syke innser at en psykisk sykdom er noe anderledes enn en fysik. Om at spiseforstyrrelse, det å gripe til den, er en overlevelsesmetode. "Du valgte å overleve" så en dame til meg en gang. Jeg skjønte ikke da hva hun mente.
Om hvordan alle avhengige bruker sitt objekt som språk, som svar på et behov en etterhvert har glemt å stille på annen måte, og som har sluttet å si ifra på annen måte enn å skrike etter å utrykke seg på det språket en har. Personlig lot jeg folk tråkke innover mine grenser. Noen ganger spiste jeg mest for å spy... så jeg kunne spy ut, tømme meg, for alle overtrampene siden sist.

Mitt ydmyke råd vil være å prøve å bli kjent med seg selv. Legge merke til tankene du har som ikke omhandler mat. Kanksje skrive dem ned. Prøve å godta at du er syk for en stund, sykdommen gjør at du kasteropp, og at det ikke er fordi du er et dårlig menneske. Hm. Selv hadde jeg god hjelp av antidepresiva faktisk.. men jeg tror nøklen til å blir frisk er å lære seg selv og sykdommen å kjenne. Og å sakte men sikkert gjøre sin psyke så sterk at den kan stå på "egne ben".

Ja jeg vet. Jeg gikk i nevnte felle. Du/dere får ta det som det er ment. Jeg har en kjempe medfølelse for de som sliter med denne sykdommen. Og ville skive noen ord..

Gi ikke opp !! Så lenge det er liv er det håp. Jeg vet det høres noe forslitt ut men : Jeg var 100% sikker på at jeg ikke kom til å bli frisk... Men her sitter jeg .

Takk! Dette var godt å lese.. Sliter selv med bilimi, og ar slitt med det og anoreksi i snart 10år.. Vil bli frisk snart, er så lei..

Fikk et lite stikk av håp nå, trengte det :)

Meg over deg igjen. Takk for takk. :) Ja noen er syk kort og andre er syk lenge... Selv var jeg også syk i over ti år. Men frisk ble jeg. Ved å lære meg og mine følelser å kjenne. De delen som ikke bare handlet om mat.( Skrev masse for å få kontakt med det som var meg.) Og ved å bli snillere mot meg selv. I begynnelsen måtte jeg faktisk tvinge meg til å bli snillere mot meg selv. Da jeg brukte meg selv og min kropp som hatobjekt isteden for å finne ut hva eller hvem jeg muligens egentlig var sint på eller hva jeg var frustrert over. Det var ikke lett. Å finne den stemmen inni meg som snakket om noe annet enn kontroll over mat, kropp og vekt..... men litt etter litt fikk jeg lokket først bittesmå og så større deler fram.

Spiseforstyrrelsen var venn og fiende. Jeg prøvde å få et tak på tilværelsen og livet og meg selv ved å prøve å ha kontroll på en ting : maten. Jeg syns verden virket truende med alle sine krav og forventninger til suksess i alle ledd som skole, karriere, utseende, kjæreste, økonomi, venner, osv osv. Men jeg skjønte egentlig det først etter at jeg ble frisk. Hodet var så opptatt og fult av mat og vekt logistikk at det var vanskelig å se ting helt klart..

Men det er i allefall viktig å rose seg selv. Være snill med seg selv. Begge deler selv om det er uvant. Tvinge seg til det. Rose seg selv når en gjorde noe en ikke turde, vasket gulvet, funnet en ny tanke eller følelse spesielt og for hva som helst. Og det er viktig å tilgi seg selv alt det spiseforstyrrelsen får en til å gjøre. Som sagt: Spiseforstyrrede gjør ikke det de gjør fordi de er dumme eller dårlige mennesker. De/du gjør det fordi du er syk. Og det er ikke umoralskt eller svakt eller ekkelt å være syk.

Tusen hjertelig takk for at du delte dine erffaringer med meg/alle andre som leser her! Det var gode ord satt i en situasjon der ord ofte ikke er så lette å finne.
Tusen takk, det er godt å høre at det finnes en vei ut!

Tusen hjertelig takk for at du delte dine erffaringer med meg/alle andre som leser her! Det var gode ord satt i en situasjon der ord ofte ikke er så lette å finne.
Tusen takk, det er godt å høre at det finnes en vei ut!