Hvorfor er du syk ?????

Hei ! Jeg har nettopp begynt å gå til psykolog, jeg varierer mellom å tro at jeg er syk, til å "vite" at jeg ikke er det.. Så jeg vet ikke, vet ingenting lenger.. Her har du hvertfall svar fra meg:
 

• Hva som gjør at du har spiseforstyrrelse ?? Lyst å fortelle litt ??
  • For å vær ærlig, jeg vet ikke.. Og det irriterer meg, at jeg ikke har noen "ordentlig" grunn, derfor føler jeg meg enda mer mislykket
• Hvor gammel er du ?
  • Er 18 år, nå
• Hvordan påvirker den livet ditt ??
  • Det påvirker alt. Humør, reaksjoner, konsentrasjon, sosiale forhold. Vet ikke hva mer jeg kan nevne, det påvirker absolutt alt.
• Har du lyst å bli frisk, eller lyst å være tynn ??
  • Det varierer så veldig, har lyst til å bli frisk noen ganger, andre ganger driter jeg bare i alt - har bare lyst å bli tynn, vellykket osv.
• Har du gått til behandling ? Innlagt eller på dagpost ??
  • Har som sagt nettopp begynt med behandling, men psykologen vil at "jeg skal innlegge meg selv".
• Hvor lenge har du hatt det ??
  • Jeg vet ikke, glidende overgang.. Det verste begynte vel for 2-3 år siden. Periodene varierer veldig, men akkurat nå er ting verre enn det har vært noen gang før.
• Har du anorexi, bulimi, binger du, eller litt av alt ??
  • En god blanding mellom alt
• Hvor mye har du gått ned etter du begynte å slanke deg først ??
  •  
• Hvor mange vet egentlig om spiseforstyrrelsen ??
  • En venninne, to lærere fra 10.klasse, og for ca 3 uker siden fikk min mor og far greie på det (:S)
• Hvordan ser du for deg livet og fremtiden din ??
  • Ønsker meg mann og barn, og en bra jobb. Og selvfølgelig, håper jeg blir kvitt denne dritten, men er redd den alltid kommer til å være en del av meg..
• Trener dere for å få bedre samvittighet ?? Isåfall, hvor mye ??
  • Delvis, og for å få bort alle kaloriene. For å prøve å bli slik jeg vil
• Hvor èn ting/person i verden kunne motivert deg til å bli frisk/gå til behandling å legge hjerte og sjel i det, hva/hvem ville det vært ???
  • Det vet jeg ikke, det er en prosess, tror ikke noe sånt hjelper skikkelig... Nei, ikke vet jeg altså!

Dette er mine svar, ingen har det helt likt. Pluss, du må huske at dette er veldig korte svar, ingenting er  "fasitt" (psykisksykdom). Du kjenner verken meg, hvordan livet mitt er nå, hvordan det har vært eller noe - viktig å huske på :) !

Hei! Skal prøve å svare på dine spørsmål. Jeg tror jeg skal svare ut fra hvordan jeg følte og hadde det da jeg var syk. Jeg er mye bedre nå, kanskje nesten frisk. Om det er mulig å bli helt frisk da.. Uansett, hva jeg en gang gjorde da jeg var veldig syk (anoreksi) står meg i dag fjernt og uforståelig! Å bli frisk fra en alvorlig spiseforstyrrelse er en laang og krevende prosess - det er en modningsprosess! En kan bli frisk med TIDEN, ved å MODNES som menneske, ved å få den PROFESJONELLE HJELPEN som utvilsomt kreves.

Hva som gjør at du har spiseforstyrrelse? Lyst å fortelle litt?

Hvor gammel er du ?
Jeg blir 24 år nå i oktober. Jeg fikk anoreksi da jeg var 14 år, med årene utviklet det seg til å bli såkalt atypisk bulimi. Det er diagnosen min nå. Jeg er ferdig med anoreksien. Men det var imidlertid inngangsbilletten til et spiseforstyrret helvete!

Hvordan påvirker den livet ditt ??
Da jeg var veldig syk av anoreksi påvirket den livet mitt på alle plan! Jeg var ikke meg selv! Jeg husker meg bare som en skygge av meg selv. Alt var problematisk! Alt dreide seg om mat og spising! Og sykdommen begrenset mitt tidligere meget så sosiale liv i særdeles stor grad. Jeg hadde mer enn nok med meg selv og spiseforstyrrelsen. Ikke overskudd til noe annet! Jeg fikk også treningsforbud, hvilket var en stor belastning! Et typisk tegn når man har en spiseforstyrrelse er at man vil spise alene! Det gikk flere år uten at jeg spiste et eneste måltid sammen med resten av familien. Søsknene mine kan i dag nesten ikke huske at jeg overhodet har spist sammen med dem. Jeg "meldte" meg ut av familielivet - og av det sosiale livet ellers. Jeg var redd for å være steder der det kunne bli servert mat eller drikke. Typisk er også at personer med spiseforstyrrelser får veldig rare matvaner, f.eks. at man på dilla på visse matvaner, og over lange perioder BARE spiser dette.

Har du lyst å bli frisk, eller lyst å være tynn?
I dag har jeg lyst til å bli frisk! Jeg ser helt frisk ut fysisk sett, og er ikke bemerkelsesverdig tynn i det hele tatt. Som sagt, er det flere år siden jeg bøe frisk fra anoreksien. Da jeg var syk og ble tvunget med til legen av foreldrene mine innså jeg ikke at jeg var syk! Så dermed følte jeg ikke at jeg måtte bli frisk. Jeg innrømmet at jeg var tynn. Men ikke at jeg var syk og trengte profesjonell hjelp.
Etterhvert som tiden og årene gikk, og etterhvert som jeg gikk opp i vekt, først DA kom forstanden tilbake! Når en er sykelig tynn fungerer ikke kroppens og hjernens funksjoner, og følgelig tenker man ikke klart! (Bla. fordi man ikke har nok næring til å tilfredstille kroppens essensielle organer). Man er ikke seg selv. Den fysiske tilstanden (sterk underernæring) gjør nemlig psyken desto dårligere. Man tenker ikke klart, man har mistet seg selv i spiseforstyrrelsens helvete.
Av disse grunner foregår behandlingen med anoreksipasienter gjerne slik at man først blir "tvunget" opp i vekt av helsepersonell; for først med vekta kommer forstanden og fornuften tilbake. Etterhvert som kiloene igjen kommer på kroppen, og den får mer næring, kommer man også sakte, men sikkert tilbake til seg selv. Og først når forstanden og fornuften er på vei tilbake, først da kan en jobbe med den spiseforstyrredes psyke. For det er der problemet ligger!

Har du gått til behandling? Innlagt eller på dagpost?
Jeg fikk først hjelp for anoreksien. Det skjedde da jeg var 14 år og foreldrene mine tvang meg med til legen og sykehuset. Om jeg egentlig fikk "hjelp" er vel en annen sak. Jeg ble tvunget opp i vekt, og måtte på kontroll en gang i uken for å vise at jeg hadde lagt på meg (eller sto på stedet hvil). Hadde jeg ikke gått opp i vekt ble legen sur, og han var skummel, så jeg fryktet ham. Dessuten ble mamma og pappa så skuffet og lei seg når jeg ikke hadde gått opp i vekt! ;-( Det var nesten det verste. Jeg kunne så tydelig se og merke tristheten og skuffelsen deres. Og det var en veldig belastning. Så jeg gikk på en måte, sakte, men sikkert, opp i vekt, for andres skyld, ikke for min egen. Og derfor mener jeg også at jeg ikke ble frisk, men heller at anoreksien utviklet seg til bulimi ettersom jeg ikke fikk "lov" til å være sykelig tynn lenger. Jeg slet så med overspising/bulimi i lang tid. Plutselig fant jeg ut at jeg ikke orket mer! Jeg orket ikke flere nederlag, jeg orket ikke mer overspising/følelsen av å totalt miste kontrollen jeg en gang hadde (som anorektisk). Så jeg ringte selv en av de mest anerkjente eksperter i Norge når det gjelder spiseforstyrrelser (og trening). Deretter ble jeg anbefalt en annen spesialist på spiseforstyrrelser, dog mer på det psykologiske planet enn førstnevnte. I dag går jeg regelmessig til behandling hos vedkommende. Hun er lege og psykiater, spesialist på barne- , ungdomss-, og voksenpsykriatri. Jeg har hele tiden fått min behandling i det private helsevesenet, ettersom det offentlige helsevesenet sviktet for lenge siden! Har ingen gode erfaringer derfra.

Hvor lenge har du hatt det?
Siden jeg var 14 år. Altså i 10 år.

Har du anorexi, bulimi, binger du, eller litt av alt?
Jeg fikk først anoreksi, det utviklet seg senere til bulimi, hvilket er en vanlig utvikling, på veien til å bli frisk.

Hvor mye har du gått ned etter du begynte å slanke deg først?
På det minste veide jeg rundt 35 kg. Skulle egentlig, på det verste, vært innlagt. Men jeg nektet, og ettersom jeg viste at jeg klarte å gå litt opp i vekt fikk jeg fornyet tillitt av legen min, og kom meg således "unna" periodevis innleggelse

Hvor mange vet egentlig om spiseforstyrrelsen?
Så å si alle fra min hjemstedsby. I dag bor jeg imidlertid i en annen by, og her er det ikke så mange som vet det. I dag ser jeg jo ikke syk ut i det hele tatt. De som vet det her, vet det fordi jeg selv har valgt å fortelle det.

Hvordan ser du for deg livet og fremtiden din?
I dag ser jeg positivt på fremtiden. Jeg vet jeg har mange muligheter og kvaliteter. Spiseforstyrrelsen er fremdeles en del av livet mitt, og det vil den sikkert alltid være. Men i dag er den MED meg og I meg på et helt annet plan enn før. Spiseforstyrrelsen hemmer ikke hverdagen min slik som tidligere.

Trener dere for å få bedre samvittighet? I så fall, hvor mye?
Ja, jeg trener! Men i dag ikke fordi jeg vil bli tynn, for det vil jeg ikke. Jeg synes ikke det er fint lenger! Jeg vil bare være sterk. Se flott og robust/muskuløs ut! Det er DET som er sexy! Jeg vil ha rompe og lår, og pupper. Jeg vil ha former, for det er flott, og man får utrolig mye oppmerksomhet! En hit blant gutter og menn :-) I dag trener jeg først og fremst for min egen psyke! Det hjelper godt på det mentale planet for meg!

Hvis èn ting/person i verden kunne motivert deg til å bli frisk/gå til behandling, og å legge hjerte og sjel i det, hva/hvem ville det vært?
For å bli frisk, for å gjøre fremskritt på veien til å bli frisk, MÅ man ville det selv! Hvis ikke er det helt umulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. En spiseforstyrrelse ligger i psyken. Det fysiske betyr ingenting.

Klem fra Ida.

For fine svar, jenter :)

Det er selvsagt sant at alle er forskjellig, og også spiseforstyrrelsene, men det er jo også utrolig mange likehetstrekk !! Tror kanskje det var derfor jeg trengte å høre fra andre.. Det føles jo ikke akkurat normalt å ha det sånn som dette., så det er på en måte godt å vite at andre også har det sånn.. Missforstå meg rett nå :)

Også er jeg så utrolig lei av å ikke klare å holde oppe et sosialt liv ! Så og si alt sosialt med venninner, innebærer mat og spising !! Frokost, lunsj, cafe, middag, julebord... Jeg finner på unnskyldninger i hytt og pine, og ser at de vennnene jeg har igjen, det er de jeg møter på trening og i den sammenheng. Men, hva gjør jeg når de plutselig begynner å spørre om jeg ikke kan komme på middag ??

Jeg går i behandling. Får hjelp ! Vil bli frisk ! Nesten alltid iallefall ! Jeg jobber med det ! Psykologen lover meg at jeg skal bli frisk. At det alltid vil være en del av meg, men jeg vil ikke la det styre lenger ! Det gleder jeg meg til !! Men, jeg vet ikke helt om jeg klarer å tro på det ?!?! Kanskje jeg bare skal stole på det !?!?
Og du, Ida - du gir håp om at det er mulighet for det !! Jeg gleder meg !! :)

Jeg har selv levd med dette i 13 år. Jeg er lei av å la dette styre meg. Jeg har lyst å være meg, og leve livet, med familie, venner, samboer og barn !! Kanskje jeg neste år, kan slippe å konstant tenke på å gå på vekten ? Og at jeg kan si ja til en fest, uten å diskutere det opp og ned og i mente - og så for å finne på en unnskyldning i siste liten.

Det er håp !! Det er jeg rimelig sikker på !?

Nesten alltid i allefall!" Det er vel nettopp det at dere i realiteten ikke vil bli frisk likevel. Ikke helt men bare litt!! Hvor virkelighetsfjern går det an å bli? Bare nesten frisk?

Må le av deg. Ikke mye motgang du kan ha møtt i livet :) Heldig for deg !

bare det Undrende spiseforstyrret selv skrev. Det er vel aldeles tydelig at denne undrende ikke virkelig vil bli frisk. Vil man ikke, så vil man ikke!

Om du hadde visst litt mer om spiseforstyrrelser, hadde du kanskje skjønt litt mer.
Dette er noe de aller aller fleste som har spiseforstyrrelse kjenner seg igjen i - garantert !

Vi har ikke valgt selv å bli syk ! Vi ønsker å bli friske, men sykdommen gjør at det er noe som kjemper imot, og prøver å fortsatt holde oss syke og tynne !
Spiseforstyrrelse er noe som ikke kan forstås av andre enn de som er spesialister på området, og de som har det selv - så ingen forventer vel egentlig at du skal komme med noen klokere svar enn det du gjorde her:)

Hva som gjør at du har spiseforstyrrelse ?? Lyst å fortelle litt ??
- Dårlig selvbilde, kontrollbehov og egenprestasjon ( har hele tiden en konkurranse med meg selv om å nå den og den vekta, og hver gang jeg når "ønsket" vekt, tenker jeg at jeg klarer 1 kilo til).

Hvor gammel er du ?
- 24 år

Hvordan påvirker den livet ditt ??
- Jeg vet ikke. Har levd med det så lenge nå, så det har blitt en naturlig del av meg.

Har du lyst å bli frisk, eller lyst å være tynn ??
- Nå har jeg levd med spiseforsyrrelsen i mange år, og kan egentlig ikke se for meg et liv uten den. Kjenner jeg blir redd av tanken på å bli frisk. Hadde en periode hvor jeg ikke lot spiseforstyrrelsen styre livet mitt, men det ble for vanskelig da jeg følte at jeg ikke hadde kontroll over noe lenger, Så svaret mitt må bli at jeg har ikke noe ønske om å bli frisk. Føler at jeg har det bedre med spiseforstyrrelsen, enn uten den - selv om det er vanskelig å leve med en spiseforstyrrelse også.

Har du gått til behandling ? Innlagt eller på dagpost ??
Jeg var innlagt på sykehus i ca 2 måneder da jeg var 13 år, og da måtte jeg i tillegg gå til psykolog. Men det gikk ikke lenge før det ble slutt på all oppfølging. For ett par år siden oppsøkte jeg selv psykolog, men sluttet etterhvert da det ikke hadde noen positiv virkning på meg. Så den dag i dag får jeg ikke noen behandling, og jeg har heller ikke noe ønske om det.

Hvor lenge har du hatt det ??
- Fra jeg var 11-12 år. Hadde en "frisk" periode etter sykehusoppholdet, dvs at jeg spiste og la på meg, men slet fortsatt med de samme tankene og følelsene som da jeg var syk. Etterhvert ble det for mye for meg, og jeg lot igjen spiseforstyrrelsen komme tilbake i livet mitt. Føler meg mye tryggere når jeg har den, vanskelig å forklare hvorfor men...

Har du anorexi, bulimi, binger du, eller litt av alt ??
- Da jeg var barn fikk jeg diagnosen anorexi. Har vel forstatt en grad av det i dag, men jeg passer på å få i meg litt mat da jeg ikke har noe ønske å se ut som et "anoreksivrak". Jeg har også kasta opp noen ganger, men det er lenge siden nå.

Hvor mye har du gått ned etter du begynte å slanke deg først ??
- Vanskelig å si. Gikk ned såpass mye at det ble veldig kritisk.
Har igjen nådd grensa til å være undervektig, men jeg ser det ikke selv. Vet jo innerst inne at jeg er tynn, men uansett så er det ikke det å være tynnest mulig det handler om i mitt tilfelle.

Hvor mange vet egentlig om spiseforstyrrelsen ??
Nærmeste familie og venner, kjæresten

Hvordan ser du for deg livet og fremtiden din ??
- Jeg prøver å ikke tenke så mye på framtiden. Synes det er nok med nåtiden. Men jeg har selvfølgelig lyst til å stifte familie med samboeren min etterhvert.

Trener dere for å få bedre samvittighet ?? Isåfall, hvor mye ??
- Jeg trener sjelden da jeg har et energinivå på nesten null. Kanskje ikke så merkelig med mitt minimale matinntak :P Har en jobb som er fysisk krevende, så får brukt kroppen litt da.

Hvor èn ting/person i verden kunne motivert deg til å bli frisk/gå til behandling å legge hjerte og sjel i det, hva/hvem ville det vært ???
- Det avhenger av meg selv, og kun det. Så lenge jeg selv ikke ønsker å bli frisk, så er det ikke noen eller noe som kan påvirke dette.

Hva som gjør at du har spiseforstyrrelse?
Det hele begynte med et ønske om å ikke være midt-på-treet, ikke være normal og middels i alt jeg gjorde, et ønske om å bli sett, et ønske om å ha kontroll over livet mitt, et ønske om at livet skulle bli enklere, lettere og lysere hvis kiloene forsvant, et ønske om at den innvendige smerten kunne kontrolleres gjennom å kontrollere det fysiske.. En salig blanding, en usikkerhet og en vond hendelse som førte til en vond periode i min mest sårbare ungdomstid.
Hvor gammel er du ?
19

Hvordan påvirker den livet ditt ?
På alle måter, men hemmer meg selvsagt mest i det sosiale.

Har du lyst å bli frisk, eller lyst å være tynn ?
Noen dager vil jeg være frisk og sunn, mens andre vil jeg bli tynnere.

Har du gått til behandling? Innlagt eller på dagpost?
Nope. Eneste jeg har gjort er samtaler med naive leger og helsesøstre.

Hvor lenge har du hatt det?
Siden jeg var 14-15 år.

Har du anorexi, bulimi, binger du, eller litt av alt?
Jeg hadde anorexi, men nå har jeg en blanding av ortoreksi og anorexi med innslag av bulimi.
De fleste dager er jeg syklig opptatt av rett/ lite mat og mye trening. Andre dager kan jeg sulte meg, mens noen dager spiser jeg alt jeg kommer over, og det kommer også i retur.

Hvor mange vet egentlig om spiseforstyrrelsen?
Som jeg vet om er det en person, men den personen mener flere andre ser det og skjønner det. Og ei helsesøster som jeg avslørte det hele(eller, iallefall halvparten..) til i et svakt øyeblikk.

Hvordan ser du for deg livet og fremtiden din?
Jeg vil bli frisk, og være lykkelig sammen med min familie og mine venner.

Trener dere for å få bedre samvittighet? Isåfall, hvor mye?
Japp. Jeg trener 5-7 dager i uka, opptil flere økter om dagen.
Hvor èn ting/person i verden kunne motivert deg til å bli frisk/gå til behandling å legge hjerte og sjel i det, hva/hvem ville det vært ?
Hmm. Jeg vet ikke, kanskje min mor.

-N

- va som gjør at du har spiseforstyrrelse ?? Lyst å fortelle litt ??
Jeg har alltid vært utrolig usikker på meg selv, og ble endel mobbet når jeg var mindre. Alt begynte med at jeg startet å kutte meg og var veldig deprimert. 4 1/2 år etterpå begynte jeg å se meg i speilet og syns jeg hadde tykke lår og stor mage. Jeg begynte å trene som en galning, telle kalorier og veie meg hele tiden.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har spiseforstyrrelse. For andre så virker vel livet mitt helt greit. Tror ikke folk tenkte såpass mye over "mobbingen" som skjedde på ungdomskolen bortsett fra meg. De lurte aldri på hvem jeg var med når jeg ikke var med de. (Jeg satt bare hjemme og gråt). Jeg sliter mye med bekymringer og angst, og tror kanskje jeg bruker sf'en for å dempe de følelsene. Selvbildet mitt er helt ødelagt (eller er det det?) Jeg er utrooolig forvirret over hva andre folk syns om meg. Jeg tror alltid det verste, for jeg har alltid opplevd det verste når det gjelder tidligere venner. Nå har jeg heldigvis ett par venner å stole på, så jeg har det utrolig mye bedre (Selv om sf'en ødelegger alt) Skulle ønske jeg plutselig var frisk. Men jeg har hatt et merkelig forhold til mat hele livet mitt. Har alltid vært sykelig kresen og spist ekstremt mye. Spiser for å numme følelsene og tankene mine. Jeg tenker og lurer alt for mye på ting. Jeg er alt for nysgjerrig og vil vite hvordan alt fungerer, selv om man aldri kommer til å finne mer ut om hvordan det henger sammen (universet, døden, religioner)

-Hvor gammel er du ?
18 år

-Hvordan påvirker den livet ditt ??
Veldig mye. Den påvirker om jeg orker å være med folk, hva jeg gjør i løpet av dagen, krangling med de rundt meg, humøret og energien min. Og selvfølelsen.

-Har du lyst å bli frisk, eller lyst å være tynn ??
Jeg vil bli frisk, men jeg vil også bli tynnere. Jeg har en slags krangel med meg selv og klarer ikke bestemme meg. Men tror ikke mitt tilfelle er alvorlig nok til å få hjelp :S Dessuten vil jeg fokusere mest mulig på skolegang, og vil ikke la behandling stå i veien for det.

-Har du gått til behandling ? Innlagt eller på dagpost ??
Nope, ingen av delene. Jeg er helt "frisk" jeg....... x)

-Hvor lenge har du hatt det ??
Ikke særlig lenge. Snart ett år.

-Har du anorexi, bulimi, binger du, eller litt av alt ??
Når det begynte hadde jeg mest anoreksi-tendenser. Men de siste to-tre månedene har jeg hatt mer bulimi-tendenser. Hele livet mitt har jeg overspist, uten å kaste opp og uten å være redd for å legge på meg, men har alltid hatt dårlig samvitttighet mot kroppen min, for jeg vet fordøyelsystemet trenger mer system i spisingen, istedefor ett jææævlig stort måltid til dagen. Nå angrer jeg uansett hva jeg spiser. Ofte kaster jeg opp selv om jeg ikke har spist noe og..

-Hvor mye har du gått ned etter du begynte å slanke deg først ??
Jeg gikk ned fra 43 til 38, men så la jeg litt på meg igjen. Nå er jeg på 40. Så det er ikke særlig alvorlig, siden jeg ikke har gått ned så mye

-Hvor mange vet egentlig om spiseforstyrrelsen ??
Nære venner som sliter med ting selv, psykolog, rektor og rådgiver på skolen og jentene på forumet jeg er med på.

-Hvordan ser du for deg livet og fremtiden din ??
Jeg klarer ikke forestille meg vekt, sf, eller noen ting sånt i fremtiden. Jeg vil IKKE bli lagt inn til behandling og kaste bort tid på det. Jeg ser for meg hvilken skole jeg vil gå på, og at jeg flytter til en annen by.

-Trener dere for å få bedre samvittighet ?? Isåfall, hvor mye ??
Ja, men er ikke alltid jeg orker det.. Tar 20 armhevninger, 200 situps, 120 benløft på hver fot, 150 hofteløft. Eller jogger i 15-20 min. (er sjelden jeg orker den joggingen da -_-)

-Hvor èn ting/person i verden kunne motivert deg til å bli frisk/gå til behandling å legge hjerte og sjel i det, hva/hvem ville det vært ???
Venner som er sykere enn meg, som kjemper hardt for å komme seg ut av det.. I sommerferien klarte jeg komme meg litt mer ut av sfen takket være hun ene. Hun vet ikke om det engang. Men nå er jeg jo like langt, hvis ikke lengre inni sf-helvette enn jeg var tidligere.