Hvordan overvåke PC'n

Vis som: | |
2

I de fleste familier så bruker mor og far PC, men ungdommen eller de mindreårige bruker den kanskje også når de voksne ikke er tilstede. Har en mistanke om at de mindreårige chatter etc. på nett med kanskje personer som utgir seg for å være noe annet så kan en installere programmet "PCSPY". Dette programmet overvåker innkommne emailer, chatting og all bruk av PC. Tilogmed tastetrykk om en vil. Programmet er ikke synlig og en må bruke en tastkombinasjon for å aktivisere det. (disable/enable) En bestemmer selv hva en vil logge. Programmet fås her: http://www.x-pcsoft.com

Hilsen
en som ikke har mindreårige nå.

Av ildfugl den 09/12/2004 - 18:21
5

VÆR SÅ SNILL å lese alt...

Dette syns jeg ikke var noe bra i det hele tatt. Å overvåke sine barn er å gjøre seg til en overhengende autoritetsfigur som mest sannsynlig fremmedgjør seg fra sine barn.

Tillit

Foreldre som gjør dette bryter sine barns tillit noe så til de grader. For det første kan det klart sammenliknes med å lese barnas dagbøker eller personlige brev, et slikt tillitsbrudd kan virkelig gjøre noe med forholdet mellom foreldre og barn om det oppdages, og er et like grovt tillitsbrudd om det oppdages eller ikke. For det andre bryter det med tilliten til barnets/ungdommens egen vurderingsevne og ansvarsevne... ikke alle barn løper rett i armene på en voldtektsforbryter. For det tredje beviser foreldrene med dette at de ikke er til å stole på... at de kan komme til å gå bak ryggen på sine barn, lure de og lyve for de. Dette ser jeg som værre enn risikoen for at de avtaler et møte med noen som vil dem vondt, hvilket tross alt er ganske liten.
Foreldre ønsker at barna ikke skal misbruke deres tillit, f.eks. når de er ute på fest eller lignende. Det er grusomt hyklerisk og da selv bryte barnas tillit.. for tillit fungerer ikke bare én vei!

Fremmedgjøring

Foreldre som velger å overvåke sine barn viser et tydelig tegn på at de er fremmedgjorte fra sine egne barn. Å ikke ha tillit til dem, og å misbruke deres tillit, er kanskje det største tegnet på at det er stor avstand mellom forelder og barn. Er det slik det skal være? At den eneste måten foreldre skal vite hvordan barna lever er ved hemmelig overvåkning?
Fremmedgjøring vil garantert skape problemer når tiden kommer hvor barna ikke kan overvåkes til enhver tid (ungdomstiden), hvis ikke man holder de innestengt eller gjør andre overtramp. Det er ganske sikkert at det vil skje mye med de når de er ungdommer som foreldrene ikke får vite noe om. Dette er en naturlig prosess i løsrivelsen, og en del av det berømte tenåringsopprøret. På dette tidspunkt er det andre ting enn overvåking som holder ungdommene fra å havne i situasjoner hvor de blir utnytta eller misbrukt (og her er risikoen nok høyere enn den er på internett): Nemlig tilliten til foreldrene, å ville svare til foreldrenes tillit, og ikke minst en ansvarsfølelse foreldrene mest sannsynlig har vært med på å bygge opp.

Det skumle internett

Det hersker utrolig mange myter om internett. De første årene var det spesielt mye snakk om voldtektsmenn som brukte internett for å gi seg ut for å være en annen og få til et møte med unge jenter. Og det var tilfeller hvor dette skjedde. Men i begynnelsen av internetts levealder var det ikke like mange som brukte internett. Det var noe forbeholdt yngre mennesker.. og kanskje de med skumle intensjoner.
Nå finner du mennesker på internett fra alle mulige samfunnsgrupper. 'Befolkningen' på internett, er i virkeligheten et stort antall av befolkningen i den virkelige verdens Norge. Du må huske at alle på internett er mennesker som sitter ved datamaskinene sine rundt omkring i landet. Tenk på alle foreldre som advarer sine ungdommer om mennesker de treffer på internett! Sannsynligheten er stor for at de først og fremst møter andre ungdommer som har blitt advart av sine foreldre. Ungdommer blir ikke på langt nær like mye advart mot folk de møter hver dag på skolen og i byen.. men disse menneskene er jo også på nettet!
Jeg for min del har funnet det i perioder tryggere å bli kjent med mennesker på internett enn i den virkelige verden. Å kjenne en person, på innsiden, i et år eller to før dere møtes er vel mindre risikofyllt enn å møte en person i 'det virkelige' liv, og være sammen med denne personen, kanskje også alene, før du kjenner ham/henne?

Internett som støtte, hjelp og et fint bidrag til 'det virkelige liv'

De årene jeg har hatt kontakt med andre på internett (mer via mail og diskusjonssider som denne, enn chat) har jeg oppdaget mye av det cyberspace har å bidra med av verdi.
Da jeg først begynnte å få kontakt med mennesker på internett, slet jeg med sosial angst og svært lav selvtillit. Jeg følte at å begynne å snakke med mennesker på internett var lettere enn i virkeligheten. Jeg slapp å kjenne like stor uro i magen, jeg kunne tenke mer over ordene mine, slik at de ikke kom ut feil (for det skjer ofte når man er nervøs i sosiale situasjoner), jeg måtte ikke forholde meg til et ansikt som kanskje ville oppdage hvor nervøs jeg var, og jeg trengte ikke være fullt så redd for avvisning. Det er ikke så vondt å bli avvist eller oversett av fremmede på internett, som det er i virkeligheten.
Jeg hadde endelig steder å formidle noe av meg selv, noe av alt det som jeg følte var innestengt i meg fordi jeg ikke fungerte sosialt. Og jeg fikk tilbakemeldinger på den jeg var, gjennom andres respekt og omtanke for meg. Min følelse av selvverdi økte etter hvert som personer på internett viste seg å akseptere meg. Og dermed ble internett en fin overgang til å kunne bli et helere menneske i møte med den virkelige verden. Etterhvert kunne jeg forholde meg til andre mennesker på en ganske naturlig måte, og fikk nye venner helt uten hjelp fra internett, i tilleg til de jeg hadde fått der.

De siste par årene har jeg sett flere som bruker internett på samme måte som meg, til ulike formål som styrker og hjelper dem selv. Mange får sin selvtillit bygget opp og styrket i de vanskelige og forvirrende tenåringsårene. Noen får venner som ser forbi de overfladiske verdiene, og liker en for den man er på innsiden. Noen bruker internett som et sted å få utløp for det en tenker på, slik at det ikke holdes innestengt.
Det finnes også veldig mange ungdommer som sliter med depresjoner, selvskading og selvmordstanker.. og en del av disse tør ikke fortelle om dette noe annet sted, enn som en anonym på nettet. Her kan de få veiledning av andre med liknende problemer, og råd om hva å gjøre for å søke hjelp i den virkelige verden (for eksempler på dette, se diskusjons-sidene "Psykisk helse", "Angst og depresjon" og "kjære Dagbok"). Ettersom det er mennesker de møter på nettet, er deres velferd mer sikret når de formidler sine tanker der, enn om de ikke formidler det noe sted i det hele tatt. Både jeg og min beste venninne har vært med på å forhindre selvmordsforsøk i kontakten med mennesker vi aldri har møtt. Min venninne ble selv reddet fra noe som kunne resultert i døden, av tiltak fra ei hun kjente fra internett (sistnevnte ringte ambulansen da min venninne hadde sendt henne en melding om et selvmordsforsøk). Min beste venninne og jeg møttes forresten også på internett, og hun mener hun kanskje ville vært død hvis ikke hun hadde blitt kjent med meg.

Jeg orker ikke engang tenke på hvilke konsekvenser det ville få om de som bruker internett som det eneste stedet de kan formidle sine innerste tanker, blir overvåket av sine foreldre. Jeg kan knapt se for meg et større ikke-fysisk overtramp fra foreldres side. Og overtrampet kan få konsekvenser foreldrene ikke har kontroll over.

Alternativer til overvåking:

Snakk med barna/ungdommene deres! Dere må bygge opp en tillit til barna deres, som gjør dere trygge på deres internett-besøk uten å måtte gjøre et overtramp som bryter deres tillit. Skal du kunne ha en slik tillit til barnet ditt, må du vite at han eller hun er ansvarlige og klar over risikoen ved kontakt med mennesker på internett. Det må være mulig å forklare for barnet/tenåringen hvilken risiko som finnes, og forklare at det betyr mye for deg som forelder at han/hun ikke tar noen sjanser. Dere kan også forklare nøye at noen er flinke til å gi seg ut for å være noe annet enn de er (alder osv), og at det kan være lurt å være kritisk når man ser visse tegn (som at de spør veldig fort om alder og utseende, vil vite konkret hvor en bor eller går på skole, ber om tlf-nummer tidlig, sier ulike ting om seg selv på ulike tidspunkt, ikke har kunnskap om ting som er vanlig for aldergruppen (f.eks. ny popmusikk) osv)

Kanskje dere kan lage en slags kontrakt, slik at barnet ditt innser alvoret i dette temaet, og hvor viktig det er? En kontrakt som setter betingelser for begge parter, hvor dere gir løfter til hverandre. Barna kan love at hvis de skal møte noen fra internett før de fyller 16, må de ha kjent personen i minst et halvt år på nettet, og foreldrene skal være underrettet om tidspunkt og sted de skal møtes, og vite litt om vedkommende. De voksne kan love at de aldri skal overvåke eller lese ting på internett eller ting lagret på dataen som tilhører barna, og ha forståelse for barnets behov for noe utenom foreldrenes øyne.

Jeg ble som du sikkert forstod svært provosert av forslaget om å overvåke sine egne barn. Jeg håper jeg har påvirket deg og andre til å tenke seg om før dere tar valget om å gjøre dette. Jeg ønsker deg lykke til med å bygge opp en gjensidig tillit mellom deg og ditt/dine barn.

mvh
Melinda

Av Tore den 21/12/2004 - 13:33
3

Dette vil først og fremt ikke si at alle skal installere programmet..men der det er mistanke om slikt så er det et hjelpemiddel for å få mistanker bekreftet/avkreftet. Vi mennesker er nysgerrige av natur. Dette er ofte årsaken til at vi får virus på våre maskiner, at vi klikker på ting som vi ikke skulle ha klikket å osv. Barn generellt er også i denne fasen også kanskje mer når de er barn og uerfaren. Barn er oftest godtroende. Bare gotteriposen er stor nok så kan du få barn over på din side med enkle ord.

Barn alene hjemme, selvom de voksne har fortalt og innprentet dette med chatting så er det såpass mye popups osv. at veien til et chatterom er spennende og til tider farlig.
Barn er
Jeg har vært og løst floker/virus på maskiner til bekjente og det er ikke måte på hvor mye maskienen har logget og vært. Dette har vært hos foreldre som er lærere, leger, forelesere,
prester osv. Personer med de beste forutsetninger til å skolere barn i den farlige verden vi lever i. Uansett på hvilken måte man følger med sine barn så skal man gjøre det osv. Om det er chatting, alkohol eller narkomani. Å være så naiv at en ikke bryr seg lager bare et flervoldssamfunn der taperen er kanskje meg og deg. Derfor når PC'en er familiens flermannseie så er det lov å bry seg iallfall av og til. Det du skriver, er for meg litt
preg av umodenhet og enda i en fase der du også kanskje føler deg unødvendig overvåket. Mulig jeg tar feil. Dersom man bare gir sine barn råd og ikke følger disse opp, hvordan tror du det da ender? Jeg bare spør?

Av Tsb den 22/12/2004 - 00:16
3

lar man barna ha tilgang på pc og internett alene, så betyr det at de er gamle nok til å ha det og må slippe å bli overvåket. Har man misstanke om noe lugubert, så får man prøve å prate ut om det og ev. forklare for dem at de ikke må oppgi noen som helt personalie på internett. Og heller ikke treffe noen. Så lenge barnet er helt anonymt, hva kan egentlig gå så galt? Er det mindre barn kan man heller fjerne tilgangen til internett når barnet er alene og være der sammen med barnet. Overvåking og spionering er et onde okke som

Av Anonym den 11/03/2010 - 13:00
3

det høres jo nesten ut att omtrent alle her er enige att det er greit for barn å snakke med gammle pedoer som skjuler seg for å være noen andre...

Av Anonym den 12/08/2010 - 21:54
1

her må det være spørsmål om definisjon... hva er ett barn?
Om man tenker ungdom, over 14, har de som oftest bedre "peiling og kontroll" på internett enn sine "gamle" foreldre!