Hvor lang tid tar det å bli "frisk"?

Vis som: | |
2

Det er ikke så lenge siden jeg ble voldtatt, noen måneder siden, men jeg får det ikke ut av hodet. Tankene strømmer på når jeg ikke har så mye å gjør på å spesielt om kvelden når jeg ligger i senga å prøver å sove.
Tenker spesielt mye på hvorfor det skjedde meg, hva jeg kanskje gjor for å provosere han, om det kanskje var en jeg flørta litt med på byen, om det var klærna mine (selv om jeg var anstendig kledd), om jeg kjenner han igjen om jeg møter han, om han kjenner igjen meg, og når jeg kan få et like bra liv jeg hadde som før det skjedde... Vil bare glemme alt sammen å heller bare se på det som et mareritt...

Hvordan jeg klarer å takle alt vet jeg ikke selv. Foreldra mine vet det, søstra mi, legen som tok i mot meg på legevakta da jeg var full av blod etter han slo, voldtok,brakk ribbeina mine og kutta meg opp...
Alle tror jeg har det fint og klarer meg bra,men utseende kan lure mange. Med et dårlig plassert smil om munnen, falsk latter til dårlige vitser fra venner osv.. Men det er ingen som vet hvordan jeg har det inni meg. Der er det fullt kaos og jeg gråter bare jeg tenker på det, til å med nå når jeg skriver dette gråter jeg... Tårene bare sildrer nedover kinna mine og jeg klarer ikke stoppe de heller... På skolen går det skikkelig dårlig for tiden. Klarer ikke ha oppmøte som jeg burde, og stikker ofte før dagen er halveis. Tør ikke dra på kjøpesentera eller noen steder for å handle i frykt får å møte på han. Føler meg skitten hele tiden og kan ikke skjønne hvordan jeg noen gang kan la en mann slippe innpå meg igjen...

Som sagt så har det bare gått noen måneder siden det skjedde med meg,men jeg klarer snart ikke mer heller... Aner ikke hvordan jeg skal takle dette... jeg vil bare dø...

Av Kim den 06/02/2005 - 15:05
1

Men det virker som du trenger hjelp for å komme deg videre ihvertfall.

Jeg håper virkelig at gjerningsmannen blir godt straffet.

Vet ikke helt hva jeg skal si men...

Sikkert andre her som er flinkere til å svare på dette enn meg.

Håper at det vil gå mye bedre med deg snart.

Av megeh den 06/02/2005 - 17:55
1

Hei.

Jeg skjønner veldig godt at du sliter psykisk etter en slik hendelse. Det er vel veldig vanlig med en reaktiv depresjon etter en voldtekt.

Alt i alt, så tror jeg det har pent lite med hvem du er og hva du gjorde i forkant av situasjonen. Ikke legg skylden på deg selv på noen som helst måte. Den eneste som kan bebreides for dette, er voldteksmannen. Det er ikke lett å vite hva som skjuler seg av tanker etc i vedkommendes hodet. Hvem som helst kunne vel strengt talt ha vært offeret.. du var bare på feil sted til feil tid :/

Det er ikke lett å komme seg over en slik depresjon, men det blir nok bedre med tiden skal du se. Sannsynligvis har du veldig mange tanker i forhold til dette. En god start kan jo f.eks være å snakke litt ut med noen du stoler på, el. oppsøke en psykolog e.l. Ofte er en byrd lettere å bære om man deler den med andre. Bare sørg for at du ikke blir bærende på all denne sorgen alene.. tror det kan bli tyngre å komme seg over det på den måten. Selv om man kanskje ikke føler seg så veldig hjelpetrengende, så er det viktig å ta faresignaler på alvor.. og det er lurt å gjøre noe med ting før de ev. blir verre.

Videre tror jeg nok helt sikkert at ting blir bedre på sikt. Hvor lang tid det vil ta, er veldig vanskelig å si. Det kommer jo an på hvor lang tid du bruker på å bearbeide de inntrykk og tanker som sitter igjen etter en slik episode. En ulykke kan ramme alle... du var dessverre på feil tid til feil sted :/ Håper ting bedrer seg med tiden for din del, og at du får har noen du kan snakke med i den tunge perioden etter. Stå på.. ikke la dette ta knekken på deg.

Har selv ingen erfaringer av noe slag på dette området, men håper det i allefall har vært til litt hjelp :)

Av ramina1 den 06/02/2005 - 20:06
1

Kjære Henrikke, det gjør meg vondt å lese det du skriver - men du må tillate deg å snakke om denne opplevelsen, slik at 'verkebyllen' kan bli så redusert som mulig.

Kanskje kan du oppnå en viss selvinnsikt ved å lese om de ulike fasene ved traumer, og på den måten finne ditt ståsted i forhold til de kaotiske og vonde tanker som naturlig nok blir en følge av et slikt overgrep;

Når vi plutselig finner oss selv i en vanskelig situasjon som vi føler vi har problemer med å mestre, kan resultatet bli en psykisk krise. Alt det normale blir snudd på hodet, og vi kan få store problemer med å takle tilværelsen. En psykisk krise er vanligvis forbigående, men løsningen kommer som regel ikke av seg selv.

Sjokkfasen

Når vi plutselig blir rammet av noe svært alvorlig eller forferdelig, er den første reaksjonen sjokk. Noen reagerer med benekting av det som har skjedd, det er så ufattelig at det er nødt til å være en drøm. ”Noe slikt kan ikke hende meg”.

Andre reaksjoner kan igjen være total apati, sinne eller panikk, men de aller fleste oppfører seg omtrent som normalt fordi omfanget av den nye situasjonen ikke har gått opp for dem enda.

Reaksjonsfasen

Når en ikke lenger er i stand til å opprettholde forsvarsmekanismene, når virkeligheten plutselig slår en med full kraft er en kommet til reaksjonsfasen.

Denne kan arte seg som en gradvis overgang fra vantro og fornekting til en faktisk erkjennelse av situasjonen.

I denne fasen kommer all sorgen, fortvilelsen, hatet og aggresjonen frem, både i drømme og når vi er våkne. For de fleste vil dette gi utslag i sterkt uttalte kroppslige reaksjoner, men det er ikke en absolutt. Følelsene kan bygge seg opp inni en, samle seg i vonde knuter og skape spenninger og blokkeringer.

Bearbeidingsfasen

Kanskje den lengste av alle fasene. En aksepterer etter hvert det som har skjedd og har gradvis begynt å omstille seg til den nye situasjonen. Tilværelsen er ikke lenger bare håpløs, men en vil fremdeles slite med ettervirkninger som mangel på appetitt/søvn, konsentrasjonsvansker osv.

Denne fasen blir også beskrevet som reparasjonsfasen, en kan på en måte si at bearbeidingsfasen er som en reparasjonstid for sjelen. Som forutsetning for at denne reparasjonen skal skje er at vi har kunnet uttrykke og leve ut følelsene våre. Det er i denne fasen at en må se mulighetene, at det faktisk fins en fremtid.

(For personer som befinner seg i denne fasen, er det viktig at de blir støttet opp av kolleger/familie/venner som kan virke som et bindeledd til virkeligheten. Vise at en har tro på at det skal gå bra at det fortsatt er mulig å få til noe ut av livet sitt, hjelpe dem med å få styrken og selvtilliten tilbake).

Nyorienteringsfasen

Dette er den siste fasen hvor de største sårene i sjela har grodd, samtidig som arrene enda er der. Dette er tiden for å se fremover og prøve og gjøre det beste ut av den nye situasjonen. Fremdeles finnes sorgen og smerten der, men den kommer bare frem av og til.
_____________

Vet ikke om dette var til hjelp, men det gir kanskje en viss oversikt når alt synes å flyte sammen.

Nå håper jeg du oppsøker hjelp og får snakket ut om det, så det ikke får mulighet til å 'brenne' seg fast.

Vennlig hilsen Mia

Av Anonym den 06/02/2005 - 23:44
1

Hei... Hvis du finner noen som kan hjelpe deg..kanskje en psykolog eller noen du kan snakke ut om det vonde...lette litt på trykket. Mange som får det bedre etter å ha snakket med noen om det... Fastlegen din kan sikkert gi deg en henvisning til psykolog. Ikke gjør noe overvillt før det iallefall... Jeg har gjort det, løser ingen ting med å ta overdose eller noen ting...blir bare verre hvis du kommer fra det med livet i behold, med dårlig samvittighet og triste foreldre å søsken.

Det er ingen skam å gå til en psykolog...Det er mange som opplever noe av det samme som du, selv om vi kanskje ikke hører om det til daglig, men det er mange som sitter med samme føleleser som inni seg.

Noen ganger hjelper det med antideppresive/beroligende i en kortere periode...snakk med legen din om det..han/hun vet best om slike ting...men ikke legg skjul på noen ting, forklar han/hun hvor vondt du har det, hvordan du opplever hverdagen osv..

Håper alt fikser seg for deg...klem:)