Forhold til voksent "barn av alkoholiker"

Vis som: | |
16

Jeg har hatt et forhold til en mann i 2 1/2 år som er "barn av en alkoholiker". Det jeg vet er at disse kan ha vanskelig for å binde seg. Vi har ikke vært offisielt kjærester, men hatt et kjæresteforhold. Han var veldig ivrig etter å binde seg etter at jeg traff han. Veldig ivrig, og ønsket veldig mye kontakt. Nå er det andre gangen han bryter forholdet til meg. Begge gangene har han sagt at han må få det bra med seg selv før han kan få det godt med noen andre. Han går nå i terapigruppe for "voksne barn av alkoholikere". Her tror jeg han har blitt fortalt mye i forhold til at han ikke har godt av å være i forhold når han ikke har det godt med seg selv. Han var veldig deprimert sist høst da han brøt forholdet til meg. Da var det høst også , og han hadde mye angst. Nå er høsten kommet tilbake og det samme skjer.... Han bryter med meg, og sier han må fikse seg selv før han kan få det godt med noen andre. Er det noen der ute som har erfaringer i slike forhold? Eller som er barn selv av alkoholikere? Skulle så gjerne blitt fortalt litt om hvordan dere har det i forhold til å inngå forhold. Jeg sitter her med mye ubesvarte spm. Han har delt veldig lite med meg ang. sin oppvekst med far som alkoholiker. Setter stor pris på svar....

Av arnvin den 11/10/2008 - 20:47
1

Jeg tror det blir feil å generalisere barn av alkoholikere som en ensartet gruppe. Barn innen en og samme familie er ulike. Noen er sterke og noen blir mer rammet av omgivelsene. Enkelte kjennetegn kan være utpreget hos noen av barna slik som disse som er klippet fra "Adult Children of Alcoholics" av Janet G. Woititz

- Gjetter seg frem til hva som er normalt

- Har problemer med å følge opp et prosjekt fra begynnelse til slutt.

- Lyver når det skulle være like lett å si sannheten.

- Dømmer seg selv uten barmhjertighet.

- Synes det er vanskelig å ha det morsomt / leke, og tar seg selv veldig alvorlig.

- Har problemer med intime forhold.

- Reagerer voldsomt på forandringer som de ikke kan kontrollere.

- Kjenner seg forskjellig fra andre mennesker.

- Søker hele tiden bekreftelse og godkjennelse fra andre.

- Er enten superansvarlige eller superuansvarlige.

- Er ekstremt lojale... også når det er bevist at lojaliteten er ufortjent.

- Forventer seg umiddelbar tilfredsstillelse, i motsetning til en fremtidig.

- Låser seg i et handlingsmønster uten å overveie seriøst andre alternativer eller konsekvenser.

Av Anonym den 11/10/2008 - 20:51
0

Har lest på nettet alt det du skriver.... Men takk selv om...
Mener ikke at de er en egen gruppe.

Kunne tenkt meg svar fra noen som gjerne selv har hatt slike problemer i forholdet

Av Anonym den 11/10/2008 - 22:22
0

Barn av alkohollikere er ofte veldig selvstendige. De har måtte greie seg selv stort sett fra de har vært små barn. De har ofte en styrke som gjør at de skal være ekstremt glad i mennesket de slipper helt innpå seg. Trolig trenger ikke denne mannen deg til noe og vurderer seriøst sine egne følelser ifht deg. Om de er sterke nok. Han vil ikke svike eller skuffe deg, derfor depresjon. Han blir i konflikt med seg selv.

Du undervurderer han. Dette merker han godt og føler at du ser ned på han.
Han vil aldri få det godt sammen med deg. For han betyr likeverd og respekt alt.

Av Anonym den 14/10/2008 - 01:17
2

Jeg er selv barn av alkoholiker, og kjenner igjen mange av trekkene dere beskriver. Alt jeg kan si er at det værste et barn av en alkoholiker føler på er skyldfølelse og utilstrekkelighet, og overansvarlighet for sine egne foreldre. Det er kanskje noe av det værste som også gjør at det er vanskelig å knytte seg virkelig nært i et forhold. En er avhengig av så enormt mye tillitt og så enormt mye trygghet i et forhold, og det er vanskelig å føle en slik trygghet på kroppen, når en ikke kan tillate seg å slippe kontrollen med et annet menneske og stole på det helt og fullt. Derfor sliter mange barn av alkoholikere med å være overmistenksomme for andre og deres motiver, og er også enormt var på krenkelser.

Det krever nok sensitivitet å være i et forhold med et barn av en alkoholiker, men til gjengjeld opplever vil du få en utrolig lojal kjæreste, fordi noe av det viktigste i et forhold for barn av alkoholikere er lojalitet - det er noe av det største for et barn, å holde fasaden in takt og relasjonene tett til brystet.

Av Anonym den 15/10/2008 - 11:34
0

Var gift med en mann som var barn av alkoholikere. Det var helt klart en utfordring og vi ble, av den og andre grunner, skilt. Husker en misstro til mitt ønske om et forhold, sterkt ønske om å lykkes med en karriere, nærmest dumsnillhet (han lot seg utnytte av "venner") og avvikende seksualitet som noen av våre utfordringer i forhold til hans fortid. Vanskligere var at han ofte kunne ta småting opp i værste mening og utbroderte og lagret disse til det sprakk for ham og kom tilbake til en forvirret meg som skyldebøtter i timer. Så på det som hans usikkerhet. Der han vinglet i sin avgjørelse rundt om jeg var en å stole på og regne med. Han trodde ofte at jeg på ett eller annet plan lurte ham eller gjorde narr. Sine foreldre hadde han nærmest forakt for. Noe jeg fant forstålig men noe skremmendeå se på. Han var forferdelig sårbar og lette stadig etter en identitet. Han var gammel i sinnet... og veldig oppsatt på å lykkes med egen etablering av familie med voksne verdier. Da vi ble sammen satset han alt på meg og vinglet adri i den avgjørelsen. Han snakket ikke så mye om hva han hadde opplevet men de tingene jeg fikk vite og som må betegnes som forferdelige og såre fortalte han på en slik måte at jeg forsto han ikke tok smerten innover seg. Det var så store mengder av svik og smerte at han så dem som noe vanlig. Når det gjaldt bekreftelser på at det han var og alt hva han foretok seg var bra nok var han nærmest umettelig. Jeg senset ogå at hadde en følelse av å være skitten... Hans grenser var nok solid tråkket på, og han bar på høye krav og noe forakt til seg selv.

Angående din kjæreste fikk jeg en liten tanke om at han kanskje muligens har vinterdepresjoner... Om det er slik begynner de ofte om høsten og resulterer i missmot og mørke grublinger. Bare en løs tanke. Det kan være tøft å være partner til en som har att en traumatisk oppvekst. Kanskje hadde vært godt også for deg å å å prate med noe. Eller at dere går sammen i terapi om/når han kommer tilbake til deg. Kanskje finnes det også grupper for pårørende ?

Av Anonym kvinne den 20/10/2008 - 06:21
4

Jeg er et såkalt voksent barn av en alkoholiker og jeg er i den sistuasjonene som han er i. Prøver å etablere et forhold, men får det ikke til. Derfor sitter jeg nå her og prøver å finne svar. Mener at jeg må finne "roen" i meg selv før jeg kan bli god mot noen i en relasjon. Ikke det at jeg er slem, men er så usikker og redd for nærheten jeg føler i forholdet skal bli borte, og at jeg skal bli krenket igjen. Det trigger mistillit, skepsis og angst for at den personen jeg bryr meg om skal bli borte og da blir det mye ansvar for å bevise for den andre. Det føles uholbart å "kreve" så mye forståelse som vi kanskje trenger for å komme i mål, slik at det blir lettere å trekke seg bort. Da føler man seg ikke så liten hvs du skjønner.

Mange av oss trenger mye forståelse, for mye og det er ikke lett for andre og forholde seg til. I tillegg dømmer vi nok behovene vi har ganske kraftig og man blir liten i situasjonen. Og av og til slem. Og da komer den dårlige samvittigheten og følelsen av utilstrekkelighet....sånn kunne jeg fortsatt i all evighet, men du skjønner sikkert.

Vanskelig for den andre, altså deg, å være imøtekommende på behovene vi ofte har. Det er i hvertfall min erfaring fra tidligere relasjoner. Og hvis du virkelig vil stå i det (noe jeg tror koster en del over tid) er du helt avhengig av hans tillit og at du ikke bryter denne. Du må komme inn, og du må trygge han. Hvilket også er truende for oss til tider fordi det får oss til å føle oss sårbare. Dette er hardt arbeid for begge. Og er du sikker på at du ønsker oppgaven?

Av Anonym den 21/10/2008 - 18:07
2

jeg ser du har fått mange gode svar...men kan jo likevel fortelle min erfaring...
jeg er sammen med et voksent barn av alkoholiker...
vi har også vært sammen i 2 år...og har hatt litt problemer fordi at jeg har merket mistillit...men føler vi har bygd på dette og fått et sterkt forhold fordi han faktisk stoler på meg nå..noe jeg har jobbet en del for!!
kjæresten min har aldri likt å snakke om følelser og med små skritt har jeg fått han til å gjøre det nettopp fordi jeg føler det er sunt for alle å kunne snakke om hva de føler med sine nærmeste..og som kjæreste vil jeg også gjerne vite hvordan han har det..
nå vet jeg ikke hvordan deres forhold er på det følelsesmessige plan,men jeg tror det er viktig at han kan vite at han kan stole på deg!! man må nok være tålmodig..
kjæresten min har også hatt store problemer med å krangle...det er det verste han vet!!og vet ikke om dette kanskje er en liten motsetning til hva andre opplever her(??) det er jo ikke så mange som liker det uansett..men han trekker seg veldig ut av det!!har jobbet en del med å få han til å vise sinne...fordi han lukker alt inni seg!!noe jeg ikke tror er så bra..
han er veldig opptatt av å tjene masse penger og klare seg selv.og han er utrolig selvstendig...(at dette var et "symtom" har jeg ikke tenkt på før...)
Men når det gjelder deg...ville jeg gitt han tiden han trenger til å tenke...men det finnes selvsagt grenser for hva du kan tåle selv...det er jo en påkjenning av å bli såret gang på gang!!
Ellers kunne det kanskje vært en ide og satt dere ned sammen og snakket ordentlig gjennom det...si at du trenger dette,slik at du vet at det er trygt å vente på han...og det er nok også sikkert viktig for han å vite at du står bak han!!
Håper det ordner seg mellom dere!Lykke til!

Av Anonym den 20/11/2008 - 14:49
1

Er selv barn av alkoholiker, og jeg har aldri klart å binde meg til noen i min tid som ungdom/voksen (er nå 34). Har gått i terapi/samtaler, men jeg faller altfor ofte tilbake til gamle "synder". Det er jo typisk det du opplever, men det er jo klart frustrerende når du er glad i vedkommende. Selv føler jeg at jeg ikke kan dra noen andre inn i livet mitt når jeg helt klart har problemer med kun å ta vare på meg selv. Men jeg vil nå tro at jeg selv er et mer framskredent tilfelle, kanskje noe i den duren svar nr. 5 fra øverst beskriver, bare at jeg ikke klarer å gå inn i et forhold i det hele tatt. Min søster klarer det, men hennes forhold kollapser som regel etter veldig kort tid. (Har mistet oversikten over alle hennes fhv. kjærester/samboere nå). Kankskje ikke et oppløftende svar, men slik er det jeg opplever hverdagen. Lykke til til deg og din kjære, får håpe det går fint uansett.

Av Anonym den 21/11/2008 - 06:31
12

Takk for at så mange har svart på det jeg skriver. Kjenner han mye igjen i det dere skriver.
Dette blir et langt innlegg, men setter pris på om dere leser, og de som har erfaringer ang. dette, legger igjen noen ord...

Det har nå godt mange uker. På disse ukene har det skjedd veldig mye! I begynnelsen ville han ha kontakt med meg når han ønsket det. Vi ble enig om å treffes regelmessig for å bli kjent på nytt. Men det ble bare tungt og vanskelig. Han skyldte på at han skulle ha besøk av en kamerat fra en annen del av landet, eller at han skulle selv reise til kameraten. Det ble til slutt mange ting jeg selv satte spm-tegn ved, og det viste seg at han hadde truffet en annen jente. Dette var ikke noe alvorlig, sa han, men bare vennskap. Etterhvert skjønte jeg jo at det var mer enn et vennskap, men når jeg konfronterte han med det, så lygde han til meg. Jeg bestemte meg for at dette "fikset" jeg ikke, så sa til han at vi ikke kunne treffes mer.
Han tok så kontakt igjen med meg, dette var en natt han var i den byen hvor kameraten bor. Han sendte en mld pm natten at han savnet meg. Vi pratet mange timer på tlf den natten. Han sa han ville at vi skulle prøve igjen, for han savnet meg slik. Dette var en fredag, og om søndagen skulle han treffe "henne".
Vi fortsatte å treffes ca en dag i uken de neste 3 ukene, men han var så anderledes da vi var sammen. Han var ikke slik jeg kjenner han. Vi pratet ikke slik vi pleide, og ting ble bare trist. Jeg følte også at han bare ville ha sex når vi var sammen. Flere ganger...
Etterhvert skjønte jeg at han hadde et mer alvorlig forhold til "henne" enn han hadde sagt. Jeg fant et hårstrikk på gulvet. Han innrømte litt under press fra meg. Jeg gikk fra han og sa at jeg ikke orket dette mer.
Vi hadde litt kontakt de neste dagene, men mest på tlf. Han ville nok en gang prøve "oss". Jeg traff han nok en gang, men kjente at nå er det nok! Alt skulle være på hans premisser, følte jeg. Mens jeg var hos han så kjente jeg at hele kroppen verket etter hans kjærlighet, men også etter å komme meg vekk. Han var ikke seg selv.
(det må legges til at jeg har vært sykemeldt fra jobben de siste to mnd pga av dette. Jeg går på antidepressive og sovetabletter for å fungere)

Vi planla nok en gang at vi skulle treffes regelmessig, men jeg fortalte til han for 3 uker siden at jeg ikke "fikset" usikkerheten hans. Han bare pratet om at han ikke kunne love meg noe, han var usikker, han kom kanskje til å flytte ned hvor kameraten bodde, søke jobb der osv. Jeg sa han ikke fikk kontakte meg igjen. Aldri. Jeg kunne ikke være der bare når han ønsket det...

Men etter 11 dager ( for litt over en uke siden) skrev han mld. Han ville prate. Han ringte og ringte. Jeg tok ikke tlf. Han kom ut på døren, jeg lukket ikke opp. Han ringte ca 40 ganger daglig og skrev mld i 2 dager. Forrige torsdag (etter 2 dager) tok jeg tlf. Han ville prøve. Han var "seg selv" igjen, sa han. Han sa at han hadde virkelig jobbet med seg selv. Hadde hadde jobbet i gruppen hvor han går. Han hadde pratet mye med psykolgen sin. Han hadde jobbet og jobbet med relasjoner, og nå ville han at det skulle være oss! Han savnet "oss", sa han. Han sa han ikke visste hvor han hadde "vært" de siste ukene. At han ikke gjenkjente seg selv i sine handlinger. Han skjønte ikke hvorfor han hadde handlet som han hadde gjort...
Han var seg selv i stemmen igjen, og det var så utrolig godt å prate med han. Vi pratet i mange timer. Han begynte å planlegge fremover.....Vi kunne feire nyttår sammen, han ville gifte seg med meg, ha barn med meg, snakket om hvor godt vi kunne få det økonomisk med to inntekter. Han snakket om alle bildene han hadde av oss, som han så på hele tiden. Han sendte meg flere også...Han snakket om navnevalg på barna vi skulle få...osv. Alt dette og masse mer. Og som han sa, "Du må stole på meg. Jeg skal vise deg, jeg skal vise deg at jeg virkelig vil dette. Jeg har jobbet med det. Det er oss, jeg vil bare være med deg... Det er nå eller aldri! Vi må ta en avgjørelse. Kan jeg få ligge i fanget ditt, så kan du kose i nakken min? Sant du er jenten min? Jeg vil være sammen med deg. Jeg vil at du skal være min. Sant du er min? "
Mens vi pratet torsdag var han på vei til der hvor foreldrene hans bor. En annen plass i landet. Han sa han var blitt sykemeldt pga "oss". Han klarte ikke å være her hvor han hele tiden kunne treffe på meg. For alt her var oss og meg. Han ville t.o.m. sende meg kopi av sykemeldingen slik at jeg kunne se at det stod "samlivsbrudd". Han taklet ikke jobben så lenge det ikke var oss.
Han sa at vi kunne treffes når han kom tilbake. Han ville så gjerne treffe meg. Være med meg. Lage mat, drikke vin, ligge i badekaret, elske... Han kom til å være borte en uke.
Han sa alt vi skulle gjøre... Han ville at vi skulle være hos meg, der var det så trygt og godt, da han. Der trivdes han. Han savnet alt vi pleide å gjøre....Han ramset opp....Men sa også at han hadde tenkt tanken på å flytte "hjem", der han er i fra, om det ikke ble oss nå....
Vi pratet i timevis i flere dager. Natt og dag. Vi gråt, lo og pratet. Men han ville helst bare prate om de gode tingene. Koseprate og late som ingenting hadde vært dumt....
Men jeg hadde en avtale om lørdagen. Jeg skulle på kino med en mann. Jeg sa at det ikke var en date, men at jeg var blitt invitert. Dette likte han ikke... Ble lei seg. Jeg avlyste kinoen.
Jeg sa også at neste fredag ( i dag) skulle jeg med venninner på byen. Dette har vært avtale lenge. Jeg ville si det slik at han visste det. Da spurte han om han kunne treffe meg før jeg dro, og komme hjem til meg om natten når jeg var kommet fra byen. Jeg syntes ikke så mye om det, for jeg følte at han ville forsikre seg om at jeg var i tankene hans den kvelden. Jeg fortalte at jeg følte han begynte å skulle forandre på ting som jeg hadde planlagt.... Jeg følte det ble feil, for han hadde faktisk hatt et forhold til en annen jente i mellomtiden, og at han skulle begynne å forandre mine planer med en gang, ble så feil og urettferdig.... Han måtte jo stole på meg...

Vi pratet mye hele uken. Han fortalte at han endelig hadde klart å fortelle foreldrene om angsten sin. Han hadde fortalt alt som det var. Det hadde vært veldig tøft for han. Han ringte meg å gråt. Jeg trøstet. Han pratet med flere venner om det også, for nå ville han at alle skulle vite om det, fordi at de skulle kunne forstå han og handlingene hans. Han hadde fortalt foreldrene sine om hvor et fantastisk menneske jeg var. At det ikke var min feil at forholdet vårt hadde vært som det hadde vært, men at det var hans feil. "For hun er det mest fantastiske menneske som finnes. Det er ikke henne som har gjort dette vanskelig, det er meg..." Han sa han hadde fortalt bestekameraten at nå ville han satse på meg.... Kameraten hadde spurt om det var dette han ville, og da hadde han sagt ja... "Ja, det vil jeg"

Vi snakket om medisinering i forhold til angsten hans. At det kanskje kunne hjelpe han. Jeg sa at jeg støttet han fullt på det. At om han ønsket å prøve medisinering mot angsten så var jeg der 100 % og støttet han 100 % i avgjørelsen hans, uansette hva han valgte...Han sa da at det var veldig viktig for han å vite. For han ønsket ikke at jeg skulle synes han var svak om han gjorde det...Vi pratet om at det kanskje kunne hjelpe han til å få en bedre hverdag, få bedre og flere gode dager.

Men jeg kjente at for at jeg skulle klare å stole på han, gi han tillit, gå videre med han... Så måtte jeg få vite sannheten om henne han hadde hatt forhold til... For jeg ville ikke at det skulle dukke opp ting i ettertid som han ikke hadde vært ærlig om. Han sa han skulle svare på alt. Når jeg fikk tunge stunder og jeg hadde spm i hodet, så måtte jeg ringe han. Han skulle svare meg, for dette skulle vi klare sammen, sa han...
Jeg hadde mange tanker. Jeg syntes at han hadde løyet så mye om henne. Han hadde tross alt hatt et "forhold" til oss begge samtidig. Sist natt klarte jeg ikke mer... Sa til han at han måtte fortelle alt som det var. Fortelle det slik at jeg kunne legge det bak meg. Jeg fortalte også hvordan jeg hadde opplevd de 2 siste mnd. Hvor tøft det hadde vært. Alle våkenettene. Alle marerittene om han. At han hadde tatt fra meg 2 mnd av mitt liv. Jeg ville han skulle vite det, for jeg klarte ikke å bare ta han tilbake uten at alt var sagt.
Da vi la på røret den natten var vi begge trist, men han spurte om jeg ville ringe han å vekke han neste morning.
Jeg ringte han altså i morges... Og da var han "fjern" igjen. Han var ugjennskjennelig i stemmen. Han hadde tenkt. Tenkt på hvor stygg han hadde vært mot meg denne tiden, at jeg ikke fortjente det. At han ikke fortjente meg. Han var så egoistisk, sa han. Han var redd for å såre meg igjen, for jeg visste ikke, som han sa, hvor knalltøff jeg hadde vært mot han i tlf om natten. Jeg visste ikke hva det hadde gjort med han da. Han sa også at det "forholdet " han hadde hatt kunne vært med hvem som helst egentlig. Det hadde ikke vært følelser på den måten. Men han hadde hatt behov for å prate, nærhet... Nå hadde han tenkt..... Han var livredd, sa han. Livredd for å binde seg til meg. For han følte det var nå eller aldri, og han visste ikke om han klarte å ta det valget. Var redd for å såre meg igjen. Vingle igjen. "Jeg vet jeg har sagt mye de siste dagene, og jeg har ment det meste"
Han sa han ikke ville ødelegge fredagskvelden min med venninnene mine. "Jeg vil treffe deg altså, men tror det er best vi treffes for en kaffi i byen." Nå hadde han "snudd" igjen...

Jeg sa at nå måtte han ikke vingle slik... At han ikke bare kunne komme tilbake i livet mitt for så å ombestemme seg igjen. Da sa han at jeg ikke kunne si slikt til han. "Du vet ikke hva du gjør med meg når du sier slikt!". Jeg hørte på en måte at han hadde bestemt seg for å "gå" igjen....
Jeg sa til han : Nå er jeg her. Jeg er her nå! Jeg vil det skal være oss. Du betyr alt for meg! Jeg vet alt nå, og det legger jeg bak meg, for det vet jeg at jeg klarer. Jeg vil være her for deg. Jeg vil støtte deg når du har det vondt. Jeg vil lytte når du vil prate, når du har angst.... Jeg er her nå. Dette skal vi klare sammen... Men du kan ikke trekke deg igjen nå... Jeg kan ikke være her neste gang du savner meg, eller ombestemmer deg. Du kan ta kontakt i kveld om du er villig til å prøve "oss". Du må våge å ta en sjangs på oss.
Han tok ikke kontakt....

Så nå har jeg vært våken i hele natt.... Får ikke sove. Bare tenker. Hva burde jeg gjort anderledes. Hadde det hjulpet om jeg gjorde noe anderledes? Jeg måtte ha mine svar for å kunne gå videre med han, men det gjorde vist bare feil for han...
Vil gjerne ha synspunkt.... Jeg vet han ikke kommer til å ta kontakt.....

Av Terje M K den 24/11/2008 - 12:59
9

Hei trådstarter.

Jeg er et voksent barn og selv alkoholiker i tilfriskning. Jeg ser din kjærlighet og omsorg for kjæresten din i innleggene dine. Jeg ser også at fokuset ditt er på han. Han kan du aldri forandre. Ønsker du å gjøre noe godt for ditt forhold til han og deg selv er å se på dine egne grenser og kjenne etter hva som er bra for deg. Gjennom din egen positive forandring vil han kunne føle seg trygg og kunne vokse selv. Kjærlighet er respekt og har du respekt for deg selv så utviser du respekt for han.

Jeg er selv i prosesser i forhold til min egen medavhengighet, en avhengighet som dukket opp når alkoholen var ute av livet mitt. Å være medavhengig er å sette sine egne behov til side i møte med andre mennesker. Ut fra ditt siste innlegg kan det virke som om du har behov for å se på egne mønstre i forhold til grenser. Han vil altid vingle i forhold til deg så lenge du tillater det. Vi mennesker forholder oss ikke til hva andre sier men hva de faktisk gjør. Å forandre avtaler man har bestemt seg for, å gå mot det som kjennes rett for å beskytte et annet menneskes følelser, er å sette sine egne behov til side. Det er å vise mangel på respekt for seg selv og mennesket man forsøker å beskytte. Andre mennesker må få mulighet til å ta ansvar for egne følelser. Og hvis jeg setter mine egne til side for å hindre andre i å føle det ene eller andre så hindrer jeg faktisk det menneskets mulighet for vekst. Så min anbefaling er å snu fokuset vekk fra kjæresten og tilbake til deg. Hva kan du gjøre for å bedre ivareta deg selv i situasjonen du er i?

Det er kun ett menneske du kan forandre og det er deg selv. Det å vise seg selv omsorg, kjærlighet og respekt krever øvelse. Be om hjelp, det er mange som har mye erfaring på akkurat dette.

Kjærlig hilsen
Terje

Av Anonym den 24/11/2008 - 20:16
0

Tusen takk til dere som vil bruke tid på å svare meg. Fortsatt veldig takknemlig....
Til deg, Terje, du skriver "Hva kan du gjøre for å bedre ivareta deg selv i situasjonen du er i?". Ja, det eneste jeg føler jeg kan gjøre er faktisk å forlate han helt.... Jeg sliter meg selv ut på å hele tiden få "avslag" på hans kjærlighet.
Vi har aldri vært kjærester i ordets rette forstand, men vi har hatt et kjæresteforhold hele tiden.
Det som gjør at jeg bare har lyst å ta "kåpen" min og løpe er at han i ene øyeblikket forteller hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han ønsker det skal være oss, at han er sikker på det han føler osv, mens han i neste øyeblikk snur helt på flisa. Dette skjer som oftest når han vet hvor han har meg, når jeg sier at jeg ønsker det skal være oss.
Han legger dialekten sin helt om (den er litt avslipt fra før) Han blir totalt kald i stemmen. Sier han er usikker på følelsene sine, usikker på oss. Vanskelig å forklare, men han blir rett og slett som en helt fremmed person. En person jeg ikke kjenner.
Jeg har konfrontert han med dette... For når han blir denne "andre personen" så vil han ikke ha meg.... Og da gir jeg opp, sier til han at det er greit, og forlater han. Men hver gang kommer han tryglene tilbake. Han lover gull og grønne skoger. Lover hellig at han skal overbevise meg hvor mye jeg betyr for han. Jeg blir jo like svak hver gang:-(
Når jeg forteller han om denne "andre personen", så hender det at han faktisk ikke husker ting han har sagt... Han sier at det er lettere for han å ta på seg en maske når det er ting han ikke våger å si meg.
Feks, nå er han på besøk hos foreldrene på en annen kant av landet. Han er sykemeldt, så desverre får vi bare pratet på tlf. Han ble sykemeldt lenger, og våget ikke å fortelle at han ikke kom tilbake som avtalt (vi bor ikke sammen) Derfor syntest han det var lettere å ta på seg denne masken (bli denne andre personen), for han var redd jeg skulle bli så skuffet når han skulle være en uke til.
Jeg får liksom ikke tingene til å rime... Skjønner?

Er det noen som ser likheter? Er det virkelig slik?

Er det noen som kjenner seg igjen i det?

Av Terjemk den 25/11/2008 - 08:40
1

Ja jeg ser likheter, ja det er virkelig slik du kjenne det i magen. Ja jeg kjenner meg igjen.

Du har selv ansvaret for de tingene du har i livet ditt. Hvis du har hatt nok smerte med dette vil jeg som sakt råde deg tilå be om hjelp fra noen som kjenner til disse prosessene og hva som skal til for å lære å ivareta deg selv. Så anbefalingen fra meg er å snu fokuset vekk fra han og over til deg. Du trenger å få hjelp til hvordan du tiltrekker deg sunne og friske mennesker som respekterer deg. DU fortjener å ha det bra. Du fortjener å ha det trygt og å leve livet i frihet. Å være totalt avhengig av hvordan et annet menneske handler for å vite om du har det bra eller ikke er ikke lykke. Skal du klare å få mennesker rundt deg til å respektere deg og behandle deg bra, må du først og fremst respektere deg selv. Og ut i fra det du har beskrevet så er det ikke å respektere seg selv å la et annet menneske styre ditt liv på denne måten. Han er ikke problemet i ditt liv. Han bare viser deg hvilke ting det er du trenger å jobbe med. SÅ be om hjelp.

Kjærlige hilsner.

terje

Av Anonym den 25/11/2008 - 10:46
0

Nei, han er ikke problemet mitt...
Men jeg bryr meg så ufattelig mye om han. Jeg har så inderlig lyst at det skal fungere mellom oss, men vet at det blir tøft så lenge han sliter med angst og relasjoner. Han vil nok fortsette å skyve meg vekk....
Men jeg vet ikke hvor jeg kan søke hjelp...
Det finnes jo hjelp å få for dem som har vokst opp med alkoholikere, men tror ikke det finnes noen hjelp for dem som skal leve sammen med voksne barn av alkoholikere. Det hadde vært så bra å vite hvordan jeg kan hjelpe han til å hjelpe vårt forhold. Hvordan jeg skal klare å forholde meg til han når han sliter på det værste...

Av Terjemk den 25/11/2008 - 11:27
1

Hei igjen.

Selv om du ikke vokste opp med alkoholiserte foreldre så er det nok slik at av en eller anne grunn har du noen tillærte mønstre som gjør deg medavhengig. Hvorfor og hvordan er ikke så viktig.

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta deg en tur på et ACA møte (hvis du bor i oslo er det flere møter å velge mellom). Der kan du nok finne mange andre som er i samme situasjon som deg og som har erfaringer om hvordan man mestrer slike situasjoner. Synes du det er skummelt å møte en gjeng ukjente mennesker er du velkommen til å sende meg en mail dersom du ønsker noen å gå sammen med. terjemk@gmail.com

www.addictologiakademiet.no kan du få snakke med en terapeut som har mye erfaring og kunnskap om medavhengighet og avhengighet generellt. Der vil du får mer proffesionell hjelp.

T

Av arnvin den 25/11/2008 - 18:07
0

Har bestandig reagert sterkt på dette ordet fra AA ,, medavhengig,, Man blir da for søren ikke medavhengig fordi man vil prøve å få det til å funke i et hjem hvor alkoholen har grep.

Av Anonym den 25/11/2008 - 18:10
0

Må ærlig innrømme at jeg ikke skjønte helt hva han mente med det....
At jeg er medavhengig fordi jeg bryr meg om han, eller fordi jeg ikke klarer å gi slipp på forholdet...?

Av Terjemk den 26/11/2008 - 10:02
3

Å være medavhengig er å sette sine egen behov til side i møte med et annet menneske. Hvis du ønsker å ta ansvar for å gjøre endringer i ditt eget liv kan jeg kansje hjelpe videre. Å gi slipp på det som er usunt og som skaper smerte er enring. Å forsøke å gjøre det samme som man ha gjort før og forvente et nytt resultat er å leve i en illusjon. Det kan jeg ikke hjelpe med.

Mvh
Terje

Av arnvin den 29/11/2008 - 07:12
0

Men ordet er med på å skaffe skyldfølelse hos en uskyldig part. Du er da søren ikke medansvarlig fordi om du prøver å redde både ekteskap, hjem og tilværelsen for en hel familie. Nei finn et annet ord!

Av Sara89 den 01/12/2008 - 04:48
2

Det virker som at han er litt schizofren i mine øyne, når han ikke husker hva han har sagt til deg noen ganger, og han blir annerledes og oppfører seg mer merkelig. Har selv en far som er både alkoholiker og schizofren, sliter med angst og depresjoner osv, så dette vet jeg mye om. Be han gå til fastlegen sin, slik at han får fortalt han hva han sliter med, så legen får diagnosert han og gitt han medisin. Når han da får medisinene han trenger, blir sannsynligvis frisk og stabil, og alt blir så mye enklere for dere to!!
Er selv en jente på 19 år som ikke har turt å gå inn i noe forhold selv, er veldig usikker når det gjelder akkurat det. Flørter gjerne med gutter, men når jeg merker at guttene blir mer interessert i meg, og kanskje vil noe mer, trekker jeg meg tilbake...

Av dandylion* den 14/12/2008 - 21:12
1

Nei, tror ikke han er schizofren. Han er relasjonsskadet pga. traumer i barndommen. At traumene er forårsaket av foreldres alkoholisme eller noe annet er uvesentlig. Det kjæresten beskriver høres ut som text book case av Reaktiv tilknytningsforstyrrelse, synes jeg. (Reactive attachment disorder)

Du vet bare selv hva du må gjøre for å ha det bra, men om du ikke klarer eller vil gi slipp på ham, så vær der FOR ham, men ikke HOS ham. Lev ditt eget litt på dine premisser, samtidig som du inkluderer ham. Vær glad i ham, vis det, still opp når han trenger det, men sett grenser og still krav til ham også. Det er det mennesker med tilknytningsforrstyrrelser (oppstår ved omsorgssvikt i tidlig barndom) trenger mest. Lojalitet, trygghet, kjærlighet og grenser. De må lære alt det de ikke ble lært som barn. Det er vanskelig, vondt og tidkrevende. Men nødvendig.

Vær klar over at han nok alltid (uansett hvor mye terapi og tid han får) svinge en del frem og tilbake hvorvidt han vil være sammen med deg eller ikke. Når han først har vært utro, er det også store sjanser for at han vil være det igjen. Beklager, men det er sant.

At han er redd, råder det ingen tvil om. Han har det nok veldig vondt, og er veldig forvirret over seg selv og sine følelser som svinger slik. De fleste med RAD beskriver det som om de er tomme innvendig, at de ikke klarer å føle følelsene de hører andre beskrive, samtidig som de lengter så veldig etter det. Å føle trygghet, å føle seg akseptert og elsket, betingelsesløst.

At han svinger slik er trolig pga. vekslende følelser. Han er glad i deg, vil være sammen med deg, men er redd. Redd for å bli såret, forlatt.... samtidig som han tester deg. Tester deg for å se hvor mye han kan gjøre før du gir opp. Tester deg for å se om du VIRKELIG elsker ham. De fleste klarer aldri helt å stole på det.

Jeg har selv en venn med tilknytningsforstyrrelse, og jeg vet hvordan han sliter med dette. I og med at denne diagnosen kommer inn under mitt faglige interessefelt, har jeg lest veldig mye om dette, og etter hvert kommet i kontakt med flere i samme situasjon, så jeg vet litt hva jeg snakker om.

Legger ved en link til et am. forum for voksne med RAD:http://traumaheadquarters.com/adultrad/forums/index.php?PHPSESSID=af91673ce60342535d1267a2e1ffd4db&board=9.0

Ønsker deg og mannen lykke til. :)

Av dandylion* den 14/12/2008 - 21:17
0

Er for øvrig helt enig med det Terje sier i forhold til medavhengighet (Co-dependency)

Av Anonym den 20/12/2008 - 17:40
0

Huff.... Ble bare enda mer engstelig og redd etter det du skrev...
Vi er nå sammen, og han sier han elsker meg. Vi har satset på forholdet vårt, men jeg kjenner jeg sliter veldig.
Er så redd at han skal snu igjen...
Vet at jeg bare burde gitt opp hele forholdet. Har vært altfor mye.... Og jeg kjenner at jeg sliter og sliter. Men han sier hele tiden at han skal vise meg, klare å bygge opp tillitten igjen osv... Men det er så mye han har ødelagt. Og vet ikke om jeg kan klare å stole på han igjen...

Av Anonym den 15/06/2011 - 19:31
0

Jeg er ikke et forhold som er akkurat likt som ditt. Ser at dette er skrevet i 2008 og er veldig nysgjerrig på hvordan det endte. Håper på svar!

Av arnvin den 22/06/2011 - 20:18
2

..... skjønner jeg hvor dekkende ordet "medavhengig" er. Man er ikke uavhengig hvis en person man er glad i har problemer med alkohol, Man er medavhengig.