Får meg aldri en gutt :(

Vis som: | |
0

jeg er så lei meg fordi jeg får meg aldri en gutt. Jeg er en jente som er født i 1995 og fortsatt uskysset og jomfru.. Det føles helt fælt fordi alle andre rundt meg får seg kjæreste. Jeg flørter mye på nettet og der får jeg beskjed om at jeg er fin å se på. At jeg har et pent ansikt. Venninne mine sier at jeg er et snillt menneske og tenker mye på de rundt meg. På nettet skaffer jeg meg kjæreste lett som bare det. mens i virkeligheten er jeg et null for guttene.. Jeg tror ikke det har noe med utseende å gjøre fordi jeg har fått høre av mange gutter over nett at jeg ser bra ut.. Problemet er bare at jeg har et handicap som heter cerebral parese, dette gjør at jeg ikke er i stand til å gå uten støtte. Men hodet fungerer helt fint og jeg får gode karakterer i skolen. Jeg føler at jeg er gjemt inn i en kropp jeg ikke ønsker å være i. Det står " Cerebral parese" øverst i pannen min og den ligger som en byrde over meg hele dagen. Hadde det ikke vert for det dumme handicappet tror jeg at ting hadde vert annerledes. Skoleballet var helt forferdelig, da fikk jeg ikke til å danse sammen med de andre og ville bare hjem fordi jeg nesten begynte å gråte.

Følelsen nå er at jeg kunne tatt hvem som helst. Uansett alder. Det hadde ikke spilt noe rolle om han var 30 eller 32 eller noe sånt.. jeg er desperat, jeg syntes det er flaut at jeg er jomfru og uskysset. jeg ønsker å føle kjærlighet, og jeg kan ta hva som helst.

Av Wirrum den 22/04/2011 - 11:09
16

Hei Jentaaa

Det du beskriver er vansklig å kommentere annet enn å si sannheten. Vil nok tråkke mange på tærne her men ærlighet er vel viktig?
Tolker innlegget ditt litt sånn at du vil "lufte" problemet litt og at du trenger å bli muntret opp litt, men ikke i form av løgner?
Føler det veldig sårt og komentere her, og jeg vil vel bli Sol-debattens "riksklyse" denne påsken, men her har du min mening om dette:

Jeg er jo langt i fra noen ungdom selv lenger (med mine 32 år) og mye har nok forandret seg siden jeg var på din alder (noe jeg motvillig må akseptere)
så svarene her må du ta i betraktning at er objektive fra sidelinjen og laaaaaaaaaaaangt i fra profesjonelle. Men jeg lover deg at de er ærlige :-)

Det du beskriver vitner litt i mine øyne om desperasjon ja. Når du er født i 1995 så gjør det deg til en ung kvinne på bare 16 år omtrentlig. og man skal somregel ikke ha utforsket det meste av seksual livet så tidlig..  (ihvertfall ikke etter min mening) Kyssing og kjæresteforhold er jo noe som hører tenårene til så jeg forstår din nysgjerrighet ovenfor dette, men jeg tror nok ikke det er "sant" at hele din jevnaldrende venneflokk har bred erfaring på dette området? Som sagt ikke profesjonell på dette området, men jeg vil tippe at omtrent 50% av din venneflokk i samme alder også vil være ukysset og uten kjæreste. (noen ganger så er dette tilfelle selv om noe annet blir sagt, spessielt blant gutter)

Alle personer har somregel noe ved seg som gjør at de føler seg annerledes enn andre. (dette kalles mindreverdighetskompleks, og de fleste har en form for dette. Noen mildere enn andre men alle, og jeg mener ABSOLUTT alle... har noe de vil skjule) Dette beror på ting som store ører, dobbelthaker, overvekt, klumsete atferd (du vet de som er utrolige naturtalenter til å danse...NOT!), Store føflekker, klumpfot, Diabetes, skjeve tenner, kviser, rare øyenbryn, handicap, ordblindhet, analfabetisme osv osv.... Vi er alle spesielle og har gode sider og dårlige sider.

Hadde en kammerat på skolen som hadde litt ekstrem diabetes, og når han gikk på dater med andre jenter, ble han såpass nervøs at han fikk føling og lå på gulvet å rista... både morsomt og tragisk å tenke på samtidig, men han endte opp gift og med barn lenge før oss andre og lever ett veldig a4 liv i dag. Dette var noe han aldri trodde ville skje i student-tiden fordi han så på seg selv som ett missfoster som spasmisk lå og rista på gulvet på hver date... Men så dukket det opp en spesiell dame da, som var intressert i guttens personlighet og hadde forståelse for sykdommen og som visste hva det var han slet med. Poenget mitt her, blir at du må ikke ta på vei for dette. Det blir din tur en dag. Kanksje i morgen kanskje om noen år... Vet dette er vansklig å forstå. man føler selv at man er en slags "Freak" på mange måter og at ingen noensinne vil forstå eller akseptere en for den man er. Men fler enn du aner sliter med samme kompleks. CP er selvsagt ett hinder for deg i livet, men ikke ett større hinder enn du tillater det å være. Hvis du aksepterer at din sykdom vil gjøre livet ditt horribelt, ja så vil livet bli litt horribelt somregel. Det blir nesten opp til en selv å gjøre livet sitt best mulig. Jeg sier ikke at dette er lett, for det er det ikke. Men en må sloss litt i livet for å få det man vil ha... og tro meg, du vill bli kysset og du vil få deg en kjæreste og du vill oppleve mange gleder (og sorger) i løpet av livet. Men setter du deg ned i en stol og "gir opp" så skjer det ikke med det første. Ta ikke til takke med hvemsomhelst heller.. Jeg vet hva desperasjon mtp en kjæreste betyr. Har litt erfaring der, og det er kortvarig lykke. Finn deg en gutt som er real, kjekk, oppegående, ambisiøs og som er snill... De finnes  tro meg!!  

Stå på, jobb hardt for hva du vil og vær den du er. Det er det beste rådet jeg kan gi.
Håper du finner deg en god kjæreste, det fortjener du. (Og bare vent, det skjer når du minst aner det. Det er det som er det fine med Kjærlighet.. den treffer hardt og brutalt og gjerne bakfra. Og den får liksom alt annet til ikke å bety noe) Gled deg over at du har dette foran deg for det vil skje. Jeg garanterer deg det. Når det skjer så kan du jo tenke tilbake på å si til deg selv at du har fortjent den lykken du føler da, fordi du har jobbet hardt for den og at du aldri gav opp om deg selv. Selv når det så mørkest ut.

Med hilsen "kvakksalver-psykolog" Wirrum

Av Whoopwhoop den 25/04/2011 - 20:10
4

fantastisk svar ......

Av Anonym den 02/05/2011 - 21:23
3

Hei

Jeg er selv rammet av CP og jeg kjenner igjen mye av det du skriver kanskje det på en eller annen grunn kansm hjelpe deg å høre litt min erfaring siden jeg har vært gjennom tenåringstiden med Cp. Du er 16 år og føler at du henger etter alle andre når det gjelder gutter.

Jeg er rammet på den måten at jeg halter / derar foten etter når jeg går og går kanskje litt bøyd (jeg liker ikke se meg selv gå), og på ungdomsskolen brukte jeg elektrisk rullestol til å fra skolen noe jeg på den tiden syntes var mega pinlig og jeg bare lyste annerledeshet og det er det jo ingen som vil føle som 15-16åring.

Jeg ble heller ikke lagt merke til av guttene, de var høflige og greie, men de var ikke intressert i noe kjæreste forhold. Dette var sårt for meg fordi jeg følte at jeg var stygg, at jeg aldri kom til å få meg kjæreste på grunn av den cpn, at alle tenkte jeg var tilbakestående osv over nettt. Jge fikk i likhet med deg også høre at jeg var pen, søtt ansikt, pent smil osv. Men det hkjalp lite når jeg følte at ingen ville være sammen med meg i "virkeligheten": På skolen var jeg kjent som sjenerte jenta.

Men så skjedde det noe. Jeg bestemte meg å bytte miljø når jeg startet på videregående hvor et fåtall ville kjenne meg og jeg kunne blir mer utaadvent, fordi ingen visste jo at jeg var sjenert. På videregående begynt faktisk ting å snu, jeg oppdaget at folk ikke brydde seg om cpn men om jeg så lenge jeg hadde noe å bidra med, jeg tør påstå at jeg ble godt likt. Jeg begynte å legge ,erke til endringen og jeg begynte å skjønne at ikke bare Cpn men også selvbildet mitt hindret meg i å bli kjent med gutter, fordi jeg så det selv som en last la også andre merke til det som noe negativt. Jeg sier ikke at det er det med deg, og dette er enkelt. Det er vanskelig å være tenåring og ha cp fordi alt virker til å skal være så perfekt og det virker til at guttene vil ha en perfekt dame, men det bilde stemmer ikke.

Jeg var i din situasjon og jeg var desperat til å ta hvem som helst og ja jeg ble sammen med første gutten som la merke til meg, noe som medførte stor smerte på han når jeg innrømmet for meg selv at "jeg er ikke forelska, jeg er bare med han for å ha en kjæreste og passe inn", dette ga meg en wake up call fordi han hadde settt for seg barn, samboerskap og barnebarn. Jeg prøver å si til deg at du må ikke gi opp, det finnes en der for deg og det er ikke unormalt å være 16år o jomfru selv om det kanskje føles ensomt ut.... Bare vær den jenta du er, vær omgjengelig, blid og gi av deg selv, la folk bli kjent med DEG og ikke CPn en ekte kjæreste legger ikke merke til den engang! Snakker av erfaring, har nå vært sammen med en i to år og på vår første date forventet jeg at han skulle kommentere og grave om cpn for det gjorde jo alle andre,... Han nevnte ikke ett ord! Til slutt måte jeg ta det opp for å forsikrte meg om at han ikke brydde seg om cpn for så usikker var jeg på guter.

Men vær deg selv, vær med på det sosiale og du vil treffe noen som ikke ser cpn dinm men deg!! Jeg vet det kanskje er frustrerende og høre fordi det hjelper lite, jeg fikk høre det samme selv.

Av Op10mist den 07/05/2011 - 18:31
1

Hei , jeg er en mann i tredveårene , ser du har fått greie svar her og må bare si meg enig :) Klart du får deg gutt du som andre , du må ikke la CP,n styre livet ditt . Fokus på positive ting er alltid det som får en til å løfte sitt blikk å se muligheter.

Det er ikke noe garanti for å få seg kjæreste at man IKKE har CP , jeg tror det er viktigst å være seg selv .

Bli med på et kurs eller hva som helst , få noen nye rutiner og nye impulser .. du er ung og har fremtiden foran deg :)

Av J1995 den 23/05/2011 - 00:00
1

Ville bare si at det er strålende svar ovenfor, men at du også må huske på en ting til :)

Jeg har heller aldri hatt kjæreste. men det dummeste(!) man kan gjøre er å bli desperat!!! ingen gutt vil ha en jente som kaster seg på han i lengden!!

Selvom alt ser mørkt ut nå, kan jeg garantert love deg at alt blir bedre :) bare nyt livet som ung mens du kan, og ikke tenk på at "ingen vil ha meg". De som ikke liker deg for den du er/ser ut, skal du ikke bry deg om :)

Hvis du ser på sykdommen som et problem, blir det et problem. Sett krav til de rundt deg, fordi hvis de synes sykdommen er i veien, tenk lurt og gjør sånn at de ikke kan synes det lenger! :P

Hvis du har litt selvironi og prøver å leve livet maks, opplever du hvertfall mye mer enn å synes synd på seg selv :):):)

Av Anonym den 27/05/2011 - 14:00
0

Jeg var 16 år før jeg fikk mit første kyss. Det var på Prince konsert.... :D
Og jeg hadde ingen fysiske handicap.
Handikappet satt i hode og til dels gjør det ennå. Så først skal man komme over seg selv.... Og så er man klar for verden...

Jeg er helt enig med at når du er 16 år så er man overhode ikke klar til det seksuelle og alle de utfordringene det byr på.
Man kan fort som jente føle seg "presset" og ikke klar når man egentlig er i gang og da er det jævlig vanskelig å stoppe gutta.
Så det er en tillitssak for meg. Og jeg skal være sikker på at dette kommer til å gå bra. Og jeg er dobbelt så gammel som deg.

Jeg kjenner ei jente som har et så stort fysisk handikap. Hun av og til kan "gå" på beina og hode er også litt "deformert". Hun er frisk og deilig og slenger med leppa når det passer henne. Hun har humor og ser muligheter istedet for begrensninger.
Tenårene hennes - var vanskelig.
Hun er gift i dag med en 100% fysisk frisk mann. Og de har de samme problemer som alle andre forhold.

Så husk, Det er som regel vores psykiske "handicap" som er det største problem for de fleste. Og det tar noen år og modnes "der oppe"

Alt blir bra...

Av Anonym den 27/05/2011 - 16:30
1

takk for fine svar :), er veldig takknemmelig, er fortsatt 15.