Emo = ?

...

Selv har jeg alltid trodd at "emo" er en sinstilstand...ikke en livs/klesstil. Det blir feil om man sier at man vil bli emo, helt feil. Funker altså ikke.

Er dette en image greie? Du vil gjerne bli EMO? Holder det ikke å bare være deg selv - uten å sette en merkelapp i panna?

Litt deppa det EMO-greiene. Hva med Goth-stilen da? Den er fin synes jeg. Kjenner den eller?

Emo (av eng. emotional) var opprinnelig en musikksjanger som oppsto på 1980-tallet som senere utviklet seg til å bli en mer omfattende identitet/livsstil. Det er også en klesstil der man kler seg gothisk eller i scene-stil. (Wikipedia)

Så bare bli emo/goth, du..selv om du ikke er av det triste slaget. (Nemi er jo rasende festlig..hehe)

hvis du er noe du liker, kjøp det og bruk det. ikke prøv å streve etter å se ut som noen andre, det funker aldri

Jeg selv er en såkalt "emo" - innvendig. Men på utsiden ser folk meg i lyse vanlige klær, jeg kan høre på div. listepop på radioen hvis det er ønskelig + div. andre såkalte "normale" greier. Ordet "emo" har blitt litt misforstått syns jeg, før gikk jeg rundt i små tyllskjørt, nagler, kjettinger, nettinghansker, masse psycho smykker, heavy sminke, kun svarte klær og trodde at det var slik jeg m å t t e gå kledd dersom jeg skulle bli omtalt som en "emo" pga. min triste mentale tilstand.

Nå går jeg i vanlige klær, lyse, turte faktisk å bevege meg inn i en h&m butikk for første gang på 7 år, sminker meg egentlig ikke så mye noe mer, men når jeg gjør det går det mest i lett hverdagslig sminke. Jeg har noen merkeklær også som jeg bruker en sjelden gang, og på toppen av alt dette driver jeg med selvskading, pillemisbruk, sulting, gråter hver dag, og tenker kun på hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen med et fake smil som sier "jeg har det helt fint jég!". Jeg ble så og si s å "emo" at jeg til slutt ikke orket å måtte ha et image som fortalte meg, og alle andre, at jeg var en såkalt "emo", jeg orka ikke å style meg opp hver dag bare for å være en av de " triste" liksom, det ble slitsomt håpløst, og regningene på klæra var helt grusomme(!).

Så en gang fikk vi en ny elev i klassen, hun var ordentlig bertete, langt ifra ordet "emo" det gikk an å komme, hu styla håret, hadde masse sminke, brunkrem, merkeklær, partymusikk, høye heler, kule vesker osv. og bak alt dette drev hun med amfetamin, sulting, pillemisbruk + alkohol, selvskading +++ hver eneste dag...!
Da først skjønte jeg at jeg selv kan droppe emo-looken, men allikvel være psykisk syk, skade meg selv, gråte meg i hjel og gjøre alt annet som jeg føler at jeg må ha utløp for, jeg er meg selv, jeg er meg og bryr meg ikke om hvordan jeg må se ut for å være/bli sett på som en såkalt "emo", det er de triste handlingene (også det innvendige) som gjør deg til en "emo", ikke utseende.
Men jeg forstår dersom man vil kle seg svart, fordi det liksom "ter seg" til humøret der og da, er enkelte dager hvor jeg gjør det selv, men ikke så ofte som jeg gjorde før og heller ikke så "avansert"/heavy. Holder liksom med en gammel, langermet band t-skjorte + mørk joggebukse/jeans hvis jeg er skikkelig deppa, ikke alt det andre, dyre stæsjet liksom.

(Hvis du absolutt vil være "emo": Hvis du kun kler deg i emo klær, men ikke er en "emo" i handlingene dine, så blir du mest sannsynelig sett på som en "wannabe-emo", de blir ikke så ofte godtatt av "ordentlige emoer", med mindre du finner noen andre "wannabe-emoer", men som sagt; det er handlingene som gjør deg emo, ikke utseende!)